Innbyggerprofilen: Per Jon Stengrundet

Fra barndommens frykt, til å føle seg heme i kirka. Vi har snakket med en trysling som mange kjenner om sitt forhold til kirka, om tro, barnetro, oppvekst og hendelser som har vært viktige senere i livet.

Per Jon Stengrundet. Foto: Anders Nyhuus

Det er lett å snakke med Per Jon, så vi lar ham bare komme til orde uten for mange spørsmål fra oss:

Oppvekst i trange kår

-Fra min barndom husker jeg trange kår, men også gleden ved de små hendelsene. Det kan hende det hadde en gunstig virkning senere i livet. Jeg lærte å være fornøyd med det jeg hadde. Jeg vokste opp i et hjem der rettferdighet og omtanke var viktig. Vi var fire søsken, de tre første kom i løpet av snaut tre år. I et relativt fattig etterkrigshjem, var hverdagen ganske slitsom. Far var borte på arbeid, så mor hadde nok å stri med. Jeg husker at vi ba kveldsbønn, men kirka var nokså «fjern» for oss, i dobbelt forstand.

Men jeg har to minner, som begge på sett og vis gjorde kirka skremmende. Jeg var vel i 5-årsalder da en søster av mor vart sjuk og gikk bort. Kort tid etterpå druknet et søskenbarn. Han var på skogsarbeid i Skjærberget, og omkom under bading i en kulp i Varåa. Vi unga var ikke med på disse begravelsene, men da mor og far først én gang, og enda en gang like etterpå skulle til kirka, ble kirka et vondt sted å tenke på. Det var nok de beste intensjoner om å skjerme unger fra slike ting som sorg og død. I dag ville vi nok involvere unga på en helt annen måte. 

-Da jeg «gikk for presten», var egentlig første gang jeg kan huske kirkerommet. Det var voldsomt å komme inn i kirken. Jeg må tilstå at hendelsene fra barndommen hang i. Her var altså stedet der mine nærmeste hadde opplevd stor sorg. Uten at jeg hadde vært med i disse to begravelsene, var det i alle fall det jeg tenkte på.

-Fra oppveksten var skolen stedet der vi lærte og hørte om kristendommen. Bibelhistoria og «De ti bud», var egentlig interessant lesning, om enn noe som delvis minnet litt om eventyr. Men det var ingen annen forklaring på «oppstandelsen og livet», så det ble godtatt. Men troslæra kunne ha sine utfordringer. Jeg husker godt da jeg spurte far om hva i all verden det mentes med «du skal ikke drive hor»? Han vred seg nok litt i stolen, men kunne straks oppklare det som; «her er det nok en trykkfeil i Bibelen,gutt!»

-Konfirmasjonen førte etter hvert mye positivt med seg, spesielt nye bekjentskap, og den høytidelige handlingen og gleden i kirka på konfirmasjonsdagen er et godt minne.

 

Når har kirka vært viktig?

-Ekteskap med vielse i kirka står også for meg som den riktige og mest høytidelige måten å gjøre dette på. Det er av de største hendelsene i livet mitt å se tilbake på.

Det samme gjelder også det positive rundt dåpen av barn, barnebarn og oldebarn.

Og så har jeg opplevd kirka på en helt annen måte i begravelser i senere år enn slik de sorgtunge minnene jeg hadde inn i ungdomstida vitner om. Opplevelse av fellesskap og den menneskelige varmen og kunnskapen som prestene i vår tid innehar, gjør kirka til et godt sted ved slike «vonde» anledninger.

 

Om tro

-Jeg kan ikke si at jeg er kristen i ordets rette forstand, men «de ti bud» har alltid vært en rettesnor, både når det gjelder leve- og talemåte.

-Tryslinger flest vil nok helst ikke "se kristne ut" eller være "relliøse". Likner nok på tryslinger flest slik. Men jeg er vokst opp med medmenneskelighet, prøver å ha et godt forhold til alle, og bygge gode relasjoner. Heme lærte vi å føre oss pent i lag med andre, blant annet å ikke bannes. "Søren" er det verste du sier, var det én som sa til meg da jeg var aktiv fotballsparker.

-Men kirka og kirkelige handlinger gir en god ramme rundt livet, noe jeg oppdaget senere i livet, kanskje særlig i forbindelse med begravelsene til mor og far. Støtten og fellesskapet i kirken og de som kom var viktig. 

 

Kirkas rolle som kulturarena

-At kirka er blitt et viktig sted for min egen interesse for lokal kultur, henger i stor grad sammen at jeg har vært medlem i Trysil Mandskor i over førti år. Hvert eneste år, unntatt ett, på grunn av «pandemien», har jeg vært med og sunget under høytidsgudstjenesten 1. juledag sia 1982. At dirigenten vår, Solveig Aunsmo, har vært organist i kirka, akkurat som Vebjørn Strandvold, betyr at nesten uten unntak, så har Trysil Mandskor deltatt på denne gudstjenesten sia 1936! Ved mange anledninger ellers også, både i glede og i sorg, f. eks. når vi har tatt farvel med en sangerbror, har koret vært med. I det hele tatt har organist og dirigent Solveig betydd mye for mitt forhold til kirka. To spesielle sanger fra disse anledningene er "Stille" av Einar Skjæraasen, og en veldig flott salme av Arve Lillevold; "Ved min barndoms kirke". Den salmen knytter flere enn meg til kirka!


Fra barndommens frykt, til å føle seg heme i kirka

-Forholdet mitt til kirka gjennom tida har endret seg fra barndommens frykt til i dag å ha et forhold der jeg «føler meg heme». Prestene har også hatt mye å bety, personlig kjennskap og vennskap til prestene var ikke så vanlig før i tida. Prester som deltar sammen med oss andre i våre aktiviteter er positivt. At vi i dag har prester som også er tryslinger, er veldig verdifullt. Dette med folkekirke er viktig. En allmen kirke. 

-Jeg har fra en del år tilbake fire år som medlem i menighetsrådet fra før kirkekontorets tid. Det var arbeidsomt å være kasserer, men lærerikt. Sverre Møller var prest på den tida, for øvrig en prest jeg hadde god kontakt med.

-Nina Th. Bredsdorff, en annen av prestene, skrev jeg en sang til da hun dro fra Trysil for å virke i Tangen menighet. Den sangen sang vi i Trysil Mandskor ved et sangerstevne i Stangehallen i 2008 hvor vi «overbrakte» presten til Tangen Mannskor. Nina var der, sammen med oss. I jubileumsboka om Tangen kirke 1861-2011 står det skrevet: «Det er neppe mange prester – om noen i det hele tatt – som er blitt «overbrakt» til sin nye menighet på et sangerstevne?

 

Blomster til Tangen

Mel.: Fanevagt

Først så vil vi gratulere Tangen Mannskor, - gamle gutt,
vi skal hilse i fra Trysil, vinter’n lang og sammarn stutt.
Prøvde på å finne blomster, det var lite grønt å sjå,
men ved kjørkja, plukket vi ei vakker plante, prestekrage-kjole på.
Det er planta vi leverer – ta i mot vår store gest.
Blomsten liker sang og mannskor, blomsten er vår kjære prest,
som skal flytte hit til bygda, og treng nye kjekke menn
som kan synge slik som kara kan i Trysil, - presten her er sangens venn…
Gratulerer Tangen Mannskor, ta i mot og la denne fine blomsten

-    her slå rot, her slå rot, her slå rot
her -her-her slå rot!

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"