I kirkene samles mennesker og minnes liv som har vært. Vi søker fellesskap i sorg, savn og takknemlighet. Noen sørger over en som nylig har gått bort. Andre har levd med sorgen lenge. Lysene vi tenner, er minnelys, lys til trøst og håpslys.
Minnene kan være både lyse og mørke, glade og triste. De som er døde er fortsatt en del av livet vårt. De lever videre i minnene våre, i tradisjonene vi har delt og i alt smått og stort som vi har hatt felles. I gravferden har vi overgitt dem i Guds hender og lyst fred over deres minne.
Når livet er utfordrende finner jeg styrke i Erling Tobiassen sin salmetekst «Jeg er i Herrens hender». Det er trøstefullt å kunne tro at jeg er i Guds hender gjennom hele livet og at hans øyne følger meg på de gode dagene, i gleden, i strevet og i sorgen;
Jeg er i Herrens hender
i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner
at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler
må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler
hans øye følger meg.
Mange finner trøst i å tenke at døden ikke er det siste og at den som er død blir møtt av kjærlighet. Vi håper på et gjensyn i en ny virkelighet. På allehelgen står vi høstmørket, med beina på jorda og tenner lys mens vi retter håpet vårt mot himmelen. Vi håper og tror at det er rom for oss og våre kjære i Guds evighet når tiden her på jorda er over.
Jeg er i Herrens hender
når dødens bud meg når.
Mens lyset stilt nedbrenner,
fra ham jeg hilsen får.
Han gir meg stav i hånde,
han gir meg trøst i sinn,
Og glemt er ve og vånde
på vei til himlen inn.