I lengre tid har prestene i Sør-Østerdal jobbet med et studieprosjekt under overskriften «Deg å få skode». Opplegget har lett etter hva som er særegent med troa i Østerdalen og hva som preger menneskers forhold til kirke, Gud og skaperverket. Når vi skal være kirke for folk må vi alltid kjenne på hvilket jordsmonn det er der vi er og hva slags forhold vi lever i – og det gjør vi jo hver dag, i den daglige jobben i folks liv i glede og sorg, hverdag og høytid. Samtidig må en av å til løfte blikket og se på oss sjøl i en større sammenheng.
Vi har latt oss inspirere av gamle støvete teologer, friske kunstneriske uttrykk, skogspoetene våre, japanske tenkere og mere til. Det siste halve året har vi hatt samlinger opplegget siktet seg mer inn mot en studietur som skulle finne sted nå i juni og som har hatt alle kirkeansatte i hele prostiet som mulige deltakere.
Vi har lært om øya Iona, om en gammel Irsk adelssønn som ble munk, Den hellige Columba, og reiste til denne forblåste plassen for å bygge et kloster sammen med en gruppe følgere. Vi har lært om vikingeherjinger og etter hvert viking-vennskap og om flere norske konger og stormenn som er gravlagt på Iona fordi de ville ligge i jorden på en plass nære Gud.
Vi lærte om en moderne prest som tar med seg oppsagte arbeidere og håndtverkere fra nedlagt industri på fastlandet for å bygge opp igjen Iona etter at det hadde forfalt til ruin i løpet av århundrene – de ble begynnelsen på the Iona community, en bevegelse som nå inspirerer kristen spiritualitet over hele verden med et eget naturnært språk i sanger og bønner, og med en særlig nærhet til skaper verket og til ansvaret for verden og for medmenneskene.
Vel nok om det: En tidlig fredag morgen møter altså 21 kirkeansatte opp på Gardermoen for å reise på tur. Her er kirketjenere, undervisningsansatte, kirkeverger, folk far diakonien, administrasjonsfolk, prester og kirkemusikere – fra fem kommuner. Det er smått utrolig, ja kanskje kan vi si det er et lite under?
Og underfullt er det blitt. Vi er en gjeng som har lært mye – blitt kjent med både skotsk vær og skotsk lynne. Så har vi lært om et sted og opplevd et sted som besøkes av mennesker fra hele verden for sin særlige opplevelse av å være nær det hellige, nær Gud på et vis. Vi er ikke minst blitt bedre kjent med hverandre og kanskje også bedre kjent med oss sjøl. Pilegrimsreisen er slik at den er et bilde på livet, etappene er bilder på livsreisen. Det veksler mellom hvile og strev, mellom glede og ettertenksomhet, mellom de helt nære ting og det hellige – og kanskje viser reisen oss at disse tingen ikke er motpoler, men faktisk to sider av samme sak.
Det hellige er ikke fjernt fra menneskelivet og mennesket er aldri fjernt fra sin skaper. Som brødet fra frokosten blir brødet i nattverden på stranda i Columbas Bay etter at vi har vandret over øya i kontemplasjon og nærvær midt i det skapte. På samme vis er det våre liv og våre kropper og vår innsats som blir kirken i Sør-Østerdal og som blir til felleskapet og i lokalkirka.
Så kanskje fant vi noe på pilegrimstur til Skottland? Kanskje har de forblåste treløse hedene noe å fortelle oss – jeg tror det, men hva vet vi ikke før livet leves og reisen fortsetter. God tur.
-Thomas Tinglum, prost Sør-Østerdal prosti
Bildene viser:
- Labyrinten er på stranda i Colombas bay, sør på øya. Den er i et eldgammelt design som finnes blande annet i gulvet i noen store katedraler i Europa og utenfor Johanneskirken på Lia gård.
- Anita og Fredrik, kirketjenere i Åmot titter på korset
- Folk i halvsirkel er gruppa på pilegrimsvandring til Columbas bay, og vi er på en stopp som vi kalte "hvile", der Karoline og Gunhild ga noen refleksjoner om hvor viktig det er med balansen mellom innsats og hvile.
- Nattverdsbordet er bygget av søppel fra havet og brød og vin er satt frem i en plastkopp og en plankebit fra drivgodset.
- Ruinene er det gamle nonneklosteret som ikke er gjenoppbygget, men som forteller mye om øyas historie.