Denne første artikkelen handler om historien og betydningen av pilegrimsvandring i Norge, hvordan pilegrimsvandringene startet etter slaget på Stiklestad, legender og mirakler knyttet til Olav den Hellige, og beskriver de ulike rutene pilegrimer tok til Nidaros, samt historiske kilder og beretninger om disse vandringene.
"For ca. 35 år siden, midt i et travelt liv med små barn og full jobb, hørte jeg et radioprogram om Pilegrimsveien gjennom Spania til Santiago de Compostela. Jeg ble betatt og tenkte at den skulle jeg gå en gang for å roe ned livet mitt. Jeg har fremdeles ikke gått den, jeg har i det hele tatt ikke gått mye pilegrim, men jeg har fått mer tid til å fordype meg i pilegrimsarbeidet. Med årene har jeg funnet ut at jeg slett ikke trenger å reise til Spania for å få ro. Vi har en flott led gjennom kommunen vår til Trondheim, med all den ro og stillhet en kan ønske seg."
Pilegrim – En fremmed på en hellig reise
Pilegrim betyr fremmed. Pilegrimsvandringen både gjennom Norge og i Norge startet kort tid etter slaget på Stiklestad (ca. 1034). Fra 1070 var det stor valfart til Nidaros fra Norge, Sverige og resten av Europa for å søke helbredelse ved Hellig Olavs skrin, og fra 1100 var trafikken betydelig, noe den også var i resten av Europa.
Folk la ut på vandring av ulike årsaker. Det kunne være innfrielsen av et løfte etter å ha vært i livsfare, på reise, eller i sykdom. Det kunne også være pålagt botsgjerning for alvorlige forbrytelser, og så var det selvfølgelig for kroppslige plager og skavanker.
Ved reformasjonen i 1537 ble pilegrimsvandringene forbudt, men mange trosset forbudet og fortsatte å oppsøke Nidaros.
Mirakler og legender
Allerede før slaget på Stiklestad knyttes det historier til Olav Haraldsson som er med på å skape Olav den Hellige. Han red med hæren sin gjennom en moden kornåker men han fikk kornet til å reise seg igjen. Han drømte om sin egen død, og under slaget ble det mørkt som om natten sies det. Olav hadde fått bonden på Stiklestad til å love å ta vare på kroppen hans hvis han døde i slaget, og bonden holdt løftet sitt. Allerede få dager etter slaget på Stiklestad skjedde undere i nærheten av Olav ved at folk ble helbredet for sykdommer.
Olavs døde kropp ble flyttet flere ganger, siste gang ble den plassert på Klemenskirkens alter i en høytidelig seremoni med biskop, prester, og storfolk og erklært hellig. Dette var 3. august og ble den andre Olavsmessedagen. Det ble sagt at lysene i kirken tente seg selv og klokkene kimte uten at noen hadde rørt dem. Da de åpnet kisten hadde ikke kongens utseende forandret seg. Huden var frisk og hår og negler hadde vokst.
Vandringen til Nidaros
Etter hvert spredte fortellingene om de mirakuløse helbredelsene i nærheten av kongens kiste seg, og folk tok til å valfarte til Nidaros, både fra Norge og utenfor landets grenser. Snorre skriver at det var en hær av halte, blinde og syke folk som søkte dit og vendte helbredet hjem. Erkebiskop Eystein Erlendsson samlet fortellingene om Hellig Olav i et eget skrift og fikk dette distribuert ut i Europa. Slik trakk han også mange folk til kirken. Dette skrivet “Passio et miracula beati Olavi” er det funnet avskrift av ute i Europa (England, Frankrike, Østerrike og Finland). Olavsdyrkelsen utenfor Norge var stor, England hadde for eksempel sytten Olavskirker, den første bygd bare tretti år etter slaget på Stiklestad.
Olav Kyrre bygde en egen kirke til Olav den Helliges relikvier, slik at de ble tilgjengelige for folket, men det måtte snart utvidelser til og biskop Eystein Erlendsson satte i gang arbeidet med Domkirken og ga den gotisk utseende, noe som ble videreført etter hans død. Den sto ferdig på begynnelsen av 1300-tallet, og var da Nordens mest praktfulle helligdom. Det må ha vært en stor opplevelse for pilegrimene å komme inn i det storslagne og høytidelige kirkerommet, og å være i nærheten av Olav den Helliges skrin.
Hvor gikk ledene?
De rikeste tok båt, noen helt til Nidaros og noen gikk fra kystbyene. De fleste pilegrimer hadde ikke råd til båtreise og gikk derfor over fastlandet, fra Sør-Sverige og Europa. Veiene gjennom Østerdalene ble kalt Fattigmannsleden, da det var billigere å reise her.
Det var to Østerdalsleder; den østre fra Hammarø ved Karlstad, gjennom Klarelvdalen, Trysil og til Åkre i Rendalen hvor den går sammen med Vestre led. Den vestre leden kommer over Eidskog, videre oppover Glåmdalen, Elverum, Rena og til Åkre hvor den møter Østre led gjennom Trysil. Det er altså to hovedleder gjennom Sør-Østerdal som går sammen til én led ved Åkrestrømmen. En østre led gjennom Trysil og en vestre led gjennom Glåmdalen, som møtes ved Åkrestrømmen. Fra Karlstad-området gikk mange pilegrimer nordover Klarelvdalen, via Dalby og inn i Trysil, via Munkbetsetra og ned til Åkre.
Noen av pilegrimene som fulgte Eskoleia tok av leden i Eidskog og gikk til Dalby i Klarelvdalen, og vice versa. Tverrforbindelsene var opprinnelig handelsveier, men pilegrimene brukte de opprinnelige veiene, også de som gikk på tvers. Den vestre leden gjennom Rena søkes det nå om å få godkjent sørover, slik at den kan bli merket videre gjennom Glåmdalen over Eidskog.
Dalby kirke og Dalby eng var et sentralt samlingspunkt for pilegrimene. De samlet seg der to ganger i året, på vei til Olavsmesse og når de kom tilbake. Da ble de tatt imot av bygdefolket og det ble stelt i stand til dans og hyggelig samvær. Pilegrimene kunne også være med i slåtten. Det ble arrangert store pilegrimstog herfra. Det var en trygghet for pilegrimene og beskyttet mot farer underveis; som ransmenn, ville dyr, onde makter og sykdom.
Dalby kirke er den eldste kirken i Värmland og etter sagnet grunnlagt av Olav den Hellige. På Korsmoen nær Dalby sies det at han reiste et kors og at han forvandlet alle troll til steiner. Almuen pleide å gå rundt korset tre ganger og bøye seg, og siden tre ganger rundt kirken.
Fra Dalby til Flisa og Våler fantes handelsveier som pilegrimene også brukte. Siden Dalby var et samlingspunkt for pilegrimer og Dalby kirke en pilegrimskirke, var denne tverrleden en viktig sideled for pilegrimen som ville gå den vestre del av Østerdalsleden nordover. Hovedstrømmen av pilegrimer som kom over Eskoleia nordover, fulgte vestre led. Likeså kan vi anta at hovedstrømmen av pilegrimer fra Karlstad og nordover Klarelvdalen fortsatte gjennom Trysil. Det store pilegrimstoget fra Dalby gikk her.
En sikker kilde som ofte er referert til er Adam af Bremen, som forteller at det gikk en vei fra Skåne, over fjellene til Nidaros. Veien gikk gjennom endeløse skoger og avstengte bygder og den ble ansett for å være farlig. Dette tror man må være Østerdalsledene.
Om Østerdalsleden eller også “Fattigmannsvegen” skriver forfatteren Arvid Ernvik: “Denne ringeaktade och i mångas øgon simpla gångstig, föredrago pilegrimerna framfør den betydeligt lettframkomligare vägen genom Gudbrandsdalen.” Og videre: “Europavägen till Nidaros gick langs Sveriges største innsjø och Norges lengste elv, genom skogarna i innlands-Norge och Värmland. Vegene gjennom Østerdalen var Sveriges viktigaste pilegrimsveg. De fleste fra sør i Sverige och Europa gikk denne."
Gjennom Østerdalen og de andre større dalførene i grenselandet mot Sverige, kom pilegrimsflokker til å sette så sterkt preg på den ellers så sparsomme ferdsel, at det satte spor etter seg i sagn og tradisjon om pilegrimer og munker.
Neste gang fortsetter vi med en detaljert beskrivelse av pilegrimsrutene gjennom Trysil, pilegrimsvandringens betydning i dagens samfunn, inkludert kulturelle, rekreasjons- og åndelige aspekter, og hvordan lokal frivillighet bidrar til å holde tradisjonen levende.
Kilder:
Trysilboka bind 4, 1. halvbind Axel Christian Smith: "Beskrivelse over Trysil Præstegjeld"
Eivind Luthen: "I Pilegrimenes fotspor"
Mari Kollandsrud: "Pilegrimenes vandring til Nidaros"
"Bruarbrækka 2013"
Per Erik Owren og Finn Nygård,
Arvid Ernvik,
Eva Svensson
Per Erik Owren fra Rena er lokalhistoriker og tigligere karttegner ved Hedemark vegkontor, og Finn Nygård også fra Rena er tidligere kommuneplanlegger i Åmot kommune. Disse to har brukt år på å dokumentere Pilegrimsleden gjennom Østerdalene etter nøye kildegransking med henvisninger til historiske skriv, bøker og kart.
Eva Svensson er dosent i historisk arkeologi om middelalderens Værmland og bakgrunnen for pilegrimenes vandringer i Europa.
Arvid Ernvik Svensk forfatter, bla, av boka «Olof den Helige och Eskoleia. Studier i Värmlands Medeltidshistoria"