Dette kirketårnet - det første jeg så av min nye arbeidsplass da jeg kom med buss oppover Storvegen sommeren 1993.
Som ung og nyutdannet var jeg spent på hva som ventet. Jeg ble tatt godt imot av daværende kapellan Nina Bredsdorff, og var med til Strandvold for å se på hesten hennes.
Ikke visste jeg da - at jeg skulle forbli i jobben jeg hadde søkt på i 31 år. I 7 kirker skulle jeg få bli med folket i glede og sorg. 1586 gravferder skulle det bli.
Prester kom og prester gikk. Mer enn 100 hvis alle skal regnes - de jeg delte tjenester med.
Kirkeklokkene ringte inn helg etter helg, høytid etter høytid. Vi samarbeidet vi to – kirkeklokkene og jeg om musikken.
I dag har siste arbeidsdag kommet, og jeg har tatt turen opp i kirketårnet for å skrive navnet mitt - som så mange før meg. På de grove, oppflisede trestolpene står navnet til tidligere ansatte - folk som kom og gikk. Et slags «Jeg var her».
Jeg føler ikke på vemod. Ønsker bare å ta med meg videre de positive minnene. Som en rettesnor bør man vel ikke trekke frem noen som har betydd noe helt spesielt i en slik anledning. Men jeg tror alle tilgir meg om barnekoret Regnbuen får den plassen, som har vært med meg alle disse årene og spredd så mye liv, glede og optimisme.
«Solveig, 31.08.2024»
Nå står det der.
Takk for meg! Jeg var her.
Selv takk for innsatsen, og masse lykke til videre, Solveig!
Bilde: Solveig Aunsmo foran orgelet i Trysil kirke. Foto: Anders Nyhuus