Bilde: Guds løfte til Abraham, av John Paul Stanley / YoPlace.com, lastet ned fra FreeBibleimages.
Denne søndagen, den 6. i påsketiden, var det ikke meningen at vi skulle ha gudstjeneste i menigheten vår. Det var pga. datoen, 17. mai. På denne datoen, hvert år, pleier det som kjent å skje så mye annet festlig i by’n om formiddagen, at det ikke er naturlig å forvente at særlig mange heller vil komme i kirken.
Men som vi sier gang på gang i disse tider: Nå er alt annerledes. Den vanlige nasjonaldagsfeiringen er avlyst, og derfor satte vi, på rimelig kort varsel, opp en ekstra gudstjeneste i Solheim kirke klokken 11.
Én av de bibeltekstene som hører 17. mai til, selv om den ikke blir lest i kirken i år, er hentet fra apostelen Paulus sitt første brev til menigheten i Korint i Hellas, 4. kapitlet:
«Hvem har satt deg høyere enn andre? Hva annet har du enn det du har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du som om det ikke var en gave?»
Paulus snakker her om å være en tjener i Guds rikes arbeid på jorden, ikke om å tilhøre en stat eller et folk eller etnisk gruppe. Men jeg tenker likevel at Paulus-ordene kan være en påminning til glade og kanskje, kanskje, kanskje litt selvhøytidelige og muligens, muligens, muligens noe selvtilfredse nordmenn på denne dagen som er så viktig for oss.
For det er klart dagen er viktig. Det er klart vi har grunn til å feire. Og det er klart vi har grunn til å være glade. For vi har mye å være takknemlige for: fred, frihet, folkestyre – et helsevesen som virker når sykdom rammer, et sosialt sikkerhetssystem som, med sine feil og mangler, gir en viss trygghet også når vi trenger det, en samfunnsorden som gir individet rettigheter, verdi og verdighet.
Joda, det er mye som kan forbedres, og det er dessverre ikke uvanlig at ting ikke fungerer som det er ment de skal. Men sammenligner vi dette landet med resten av verden, så ser vi – og det blir bekreftet av så å si alle internasjonale målinger som undersøker slikt – vi ser at mennesker i Norge, hvis vi har det sånn omtrent gjennomsnittlig, har veldig mye å være takknemlige for.
Jeg, som prest, kan komme til å tenke på og snakke om dette som en Guds velsignelse. Jeg har vært litt rundt i verden, og i forhold til hvordan jeg har sett og opplevd at mennesker har det mange andre steder, så takker jeg Gud for å leve i dette landet, alle feil og svakheter til tross. Jeg vet godt at alt vi har av goder, fra fred til folketrygd, er et resultat av menneskers – av tidligere generasjoners – strev, innsats og kamp, og gode og kloke veivalg når de store linjene skulle strekkes opp. Og så, i tillegg, retter jeg også en takk til Gud.
Paulus snakker altså om gudsriket, og at ingen som får høre til i det, har grunn til selvtilfredshet eller selvros. Alt som enhver er eller gjør i gudsriket, kommer utenfra en selv. Det gode en har, det gode en har å dele, det har en selv fått som gave. En har altså ingen grunn til å sette seg selv høyere enn andre – det vil jo være aldeles absurd å gjøre for en som er et bud, en budbringer, en mellommann. I gudsrikearbeidet så er enhver bare en forvalter av det en har fått, og som en så skal gi videre.
Jeg tenker at det er rimelig å se det slik også når det gjelder de goder, den fred og frihet, det demokrati, det samfunn vi feirer 17. mai. Også i år, når feiringen stort sett er avlyst og vi bare kan være litt sammen med veldig få mennesker som vi må holde avstand til – også i år har vi grunn til å juble for Norge. Men vi har ingen grunn til å sette oss selv høyere enn andre folk og samfunn, for det vi har, er en gave, en gave vi selv skal forvalte godt og gi videre til menneskene som kommer etter oss.
Med ønske om Guds velsignelse over alle og over dagen, vennlig hilsen
Atle Moe, fungerende sokneprest i Løvstakksiden menighet