Bilde: Washed by the water, av Dolores DeVelde, nedlastet fra FineArtAmerica.
Denne søndagen er vi i prekenteksten i Den norske Kirkes gudstjenester helt i begynnelsen av Jesu virke. Vi hører om Johannes døperen, profeten som forkynte at tiden var nær da den Messias som Gud hadde lovet det jødiske folket fra gammel tid av, skulle tre frem og gjøre det han skulle gjøre i verden.
Det står skrevet i Matteus-evangeliets 3. kapittel:
«Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»
Døperen Johannes fremstår ikke i fortellingene om ham som en mild mann. Han snakket på en måte som var svært utfordrende. Han skjulte ikke det han hadde å si i forsiktige ord og vendinger. Han mante til omvendelse, og mange hørte på ham. Mange innså at de trengte Guds nåde, og at de trengte å skjerpe seg.
Da Johannes sa disse harde ordene, var de rettet mot konkrete mennesker. Det var ikke et generelt utsagn til hvem som helst, men rettet mot noen som trodde de hadde alt i orden med Gud, bare fordi de var født inn i en bestemt folkegruppe.
Men om Johannes er tøff mot andre, er han like tøff mot seg selv: Han peker på Jesus, og sier at han selv, altså Johannes, ikke engang er verdig til å ta sandalene av Jesus. Det var et klart uttrykk for egen uverdighet – og særlig fordi det den gangen, i det tørre Midøsten, var regnet som svært nedverdigende å ha noe å gjøre med, som f.eks. å vaske, andre menneskers støvete, skitne, svette og såre føtter. Så han gjør seg med sitt utsagn veldig, veldig liten i forhold til Jesus.
Johannes sa at den dåpen Jesus kom med, er helt annerledes enn hans egen. For mens Johannes-dåpen forutsatte at folk gjorde seg fortjent til nåde, formidler Jesus-dåpen den nåden fra Gud som ble tilgjengelig gjennom Jesus. Jesus-dåpen ble vanlig i tiden etter den første pinsen, da tusenvis av mennesker, både voksne og barn, ble døpt til troen på og tiltroen til at det Jesus hadde gjort, var nok for å bygge bro mellom Gud og mennesker som i seg selv ikke fortjener Guds nåde.
I de to tusen årene som har gått siden den første pinsen i Jerusalem, har den kristne kirken i verden praktisert Jesus-dåpen. De fleste som blir døpt, er små barn, og at barn blir døpt, illustrerer at dåpen, og det som gjerne blir kalt ‘dåpens nåde’ er noe ufortjent, uten verken flotte gjerninger eller noe som helst annet. Om store barn eller voksne ikke er døpt fra før av, kan de også bli døpt. For Guds nåde er det ingen rasjonering på, og det er det heller ikke på Jesus-dåpen.
Med ønske om Guds velsignelse over alle,
vennlig hilsen Atle Moe, seniorprest/prostiprest i Bergensprostiene,
for tiden vikar i Løvstakksiden menighet
En salme: Å kor djup er Herrens nåde, nr 345 i Norsk Salmebok 2013.