Bilde: The Invitation, maleri av Morgan Weistling.
Denne søndagens prekentekst i gudstjenestene i Den norske Kirke er hentet fra Lukas-evangeliet 14,15–24. Jesus er på besøk i et hjem, sammen med andre:
En av gjestene sa til Jesus: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.»
Men Jesus sa til ham: «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’
Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre.
En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’
En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’
Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’
Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren:
‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’
Tjeneren kom tilbake og sa:
‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’
Da sa herren til tjeneren:
‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»
Dette er altså ikke en fortelling fra virkeligheten, men en lignelse, som Jesus dikter for å få frem et poeng. Og denne oppdiktede verten inviterer altså til selskap i stor stil. Han er åpenbart rik, for han har en tjener han sender ut med invitasjonene.
Fortellingen skal illustrere Guds invitasjon til mennesker om å komme til og være med ham. Og han går langt for å nå folk. Han nøder gjestene til å komme. I utgangspunktet inviterer han dem som står ham nærmest, men han inkluderer også dem som ikke hører til i det gode selskap, for han vil ha huset fullt.
Jesus fortalte denne lignelsen til sine landsmenn og trosfeller. Han var kommet til jorden, som en budbringer fra Gud, og gudsinvitasjonen gikk først til Jesu eget folk, det som Gud først i historien viste seg for og kom til. Så gikk invitasjonen videre. For de fattige og uføre og lamme og blinde i Jesu fortelling, det er oss andre, vi ikke-jøder. Invitasjonen fra Gud kom også til de folkeslagene som ikke kjente Gud fra begynnelsen av.
Fortsatt går invitasjonen til Guds gjestebud ut til alle mennesker, både de som kjenner Gud og som i utgangspunktet synes det er et greit bekjentskap å ha, og de som ikke kjenner ham – eller kanskje de har hørt om ham, men ikke tror at han vil ha noe med dem å gjøre.
Invitasjonen går ut overalt, til alle, gang på gang på gang på gang. Gud regner seg ikke som for stor til faktisk å nøde folk til å komme til ham. En vert som blir nødt til å nøde gjester, er usedvanlig hissig på å få i stand dette selskapet. Han gjør seg ikke kostbar!
Men han respekterer de invitertes avslag. Gud har gitt mennesket fri vilje, og han respekterer denne frie viljen. Den som ikke vil, slipper å komme. Gud er nok insisterende, pågående og utholdende, men den som ikke vil, slipper. I Jesu lignelse var verten lei seg for dem som ikke kom, men han truet dem ikke, og han snakket ikke om å straffe dem som sa nei takk.
Det er mange fortellinger i Bibelen som sammenligner Himmelriket med en fest, med det å sitte rundt et bord og spise sammen. Og felleskap og glede er faktisk poenget. Selskapet er ikke et lokkemiddel, ikke en belønning eller et middel som tjener en annen hensikt. Selskapet er bildet på Guds rike, Himmelen, evigheten – kall det hva du vil. Samværet mellom vert og gjester, mellom Gud og mennesker, er dét det hele dreier seg om! Rett og slett!
Det Jesus i dagens fortelling forteller oss om Gud, er at ingenting er viktigere for ham enn å fylle sitt hus med mennesker som har lyst å komme i det himmelske gjestebudet.