Denne søndagen er den 14. i treenighetstiden (trefoldighetstiden, tiden etter pinse, «den alminnelige tiden av kirkeåret»). Men søndagen kalles også vingårdssøndagen, pga. den bibelteksten som er dagens prekentekst. Det er en lignelse Jesus forteller, som er gjengitt i Matteusevangeliet 20,1–16.
Jesus sier der: «Himmelriket er lik en jordeier som gikk ut en tidlig morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin …» Også fortsetter Jesus med å snakke om hvordan vingårdseieren i løpet av dagen leier inn alle dagarbeiderne som henger på torget i vente av jobb og mulighet til å tjene penger. Noen blir hyret inn fra morgenen av til en 12-timers økt, og får vite hvor mye de skal få betalt for det. Noen blir hyret i flere omganger senere på dagen, og det rimelige vil jo da være at de får mindre betalt enn det de får, som jobber hele dagen.
Men når oppgjørets time kommer, dvs. når alle skal få lønn for det de har gjort, da får alle samme sum. Det blir de som begynte sist og bare jobbet én time, glad for. Mens de som slet og strevet i 12 timer, i sterk varme under en stekende sol, blir sure. Og det hadde de god grunn til, for det hele var jo fryktelig urettferdig. Tenk, samme betaling for å jobbe én time som for å jobbe 12! Urimeligheten skriker mot en.
Poenget
Alle som hørte Jesu lignelse, skjønte det. Men nettopp urettferdigheten i vingårdseierens oppførsel og behandling av folkene sine, er poenget. Jesus innleder fortellingen med å si «himmelriket er lik en jordeier …» I lignelsen representerer altså jordeieren Gud, og arbeiderne, det er vi menneskene. Jesu poeng er altså at i forhold til menneskene, så er ikke Gud rettferdig. Gud ser ikke på menneskenes innsats eller utholdenhet eller dyktighet. Ingen får som fortjent. De som har stått på og slitt, får ikke noe ekstra for det. De som kom sent inn i bildet og jobbet bare kort tid, får like mye som de første. Det er blodig urettferdig.
Men at det er slik, er faktisk godt. Hvis vi tenker på forholdet mellom Gud og mennesker, hvis vi tar inn over oss at den hellige Gud, i egenskap av å være nettopp Gud faktisk kan være så krevende han vil i sine forventninger til oss, og at vi derfor alle sammen – selv de flinkeste, snilleste og dydigste – ikke er så gode som Gud hadde forventet av mennesker, ja, hvis vi tar inn over oss at vi kanskje ikke får så god uttelling dersom vi skal rettferdiggjøre oss selv overfor Gud – da ser vi at urettferdigheten er bra.
Vinn-vinn
For det vi får i stedet for rettferdighet, er nåde. Nåde er bedre enn rettferdighet. Nåde betyr at enhver av oss får etter behov, ikke etter fortjeneste. De folkene som er rimelig bra og som har gjort sitt beste på livets ulike områder, de får den nåden de trenger. De menneskene som har mye å beklage, mye å be om unnskyldning for, mye å be både Gud og mennesker om tilgivelse for, de får også den nåden de trenger.
Dette er en vinn-vinn-situasjon for alle mennesker. For Gud er det vel også en prøvelse. Det koster Gud noe å være så raus med oss, så ettergivende, så bløt. Jesus døde på korset for å sone menneskenes synder. Skulle budskapet om Guds kjærlighet og nåde kommunisere med mennesker, så måtte det tydeliggjøres på en overveldende klar måte. For mennesker i Midøsten for 2000 år siden var det åpenbart at om én skulle ta all verdens skyld for all elendighet på seg, så måtte det sterk lut til. Så at Jesus døde for at vi andre skulle få nåde, det var begripelig. Men under over under: Jesus ble levende igjen, og dermed var ikke bare menneskenes synd sonet, men døden ble lurt. Som det heter i en salme av Svein Ellingsen: «Døden må vike for Gudsrikets krefter.»
Det hele er enkelt. Den som går med på opplegget, får ta del i det. Noen mennesker vil kanskje synes det er ydmykende. De vil heller klare seg selv, også i forholdet til Gud. Den kristne troen er at dét er fåfengt, men at nåden er gratis, og ubegrenset i mengde og omfang.
Med ønske om Guds velsignelse over alle, vennlig hilsen Atle Moe