Bilde: Le Christ guérissant l'aveugle né, maleri av den franske maleren Eustache Le Sueur (1617–1655), nedlastet fra Wikimedia Commons.
Kjære deg som leser dette!
Kanskje er du en av dem som det siste halve året har måttet gjort nye teknologiske krumspring for å holde kontakt med både venner og familie. De tekniske løsningene er mange, til noens store glede, og til frustrasjon for mange. Teknologien har gjort at vi i større grad enn før blir tvunget til å ta stilling til det som skjer mange, mange mil fra oss. Uansett om du tilhører dem som synes at teknologien gjør verden litt for stor eller du er takknemlig for mulighetene det gir, så slår jeg et slag for «de nære ting».
Nedenfor finner du den kjente sangen, skrevet av Arne Paasche-Aasen. Det er noe enkelt og fint med både melodien og teksten. Budskapet er aktuelt som aldri før. Hvor befinner vi oss akkurat i dette øyeblikket, og hva har vi å være takknemlige for akkurat nå? Det er ingen tvil om at det er mange utfordringer og uroligheter både i verden og i eget nærmiljø, men det er også mye helt nært oss som er rimelig godt.
Mange kan kjenne seg igjen i at vi må strekke oss mot siste linje i sangen, nemlig å «lære å elske de nære ting». Vi har mye å være takknemlige for, men noen ganger må vi bruke litt tid på å lete de nære gleder frem. Det som er rett foran nesa vår har vi en tendens til å ta for gitt. Jeg oppfordrer deg til å sette av noen minutter hver dag den neste uken for å tenke over hva du er takknemlig for. Handling fører ofte til følelse. Hvis du klarer å tenke på, kanskje også skrive ned, tre ting du er takknemlig for, hver dag i en uke, vil du kanskje bli mer oppmerksom på alle de små, nære velsignelsene vi omgir oss med. Det er i hvert fall verdt et forsøk!
Hjertelig hilsen Vigdis Juliussen,
diakon i Løvstakksiden menighet
De nære ting
Ditt sinn monne flyve så vide omkring.
Det er som du glemmer de nære ting.
Det er som du aldri en time har fred.
Du lengter bestandig et annet sted.
Du syns dine dager er usle og grå.
Hva er det du søker? Hva venter du på?
Når aldri du unner deg rast eller ro,
kan ingenting vokse og intet gro.
Gå inn i din stue, hvor liten den er,
så rommer den noe ditt hjerte har kjær.
På ropet i skogen skal ingen få svar.
Finn vegen tilbake til det du har.
Den lykken du søker bak blånende fjell,
kan hende du alltid har eiet den selv.
Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lære å elske de nære ting.
Godheten viser hvem Jesus er
Kommende søndag, 20. september, er den 16. søndagen i treenighetstiden. I Løvstakksiden menighet skal vi ha konfirmasjon. Årets konfirmasjon skulle egentlig vært i begynnelsen av mai, men da ble den utsatt pga. koronasmitte-situasjonen.
Det er menighetens (fortsatt ganske) nye sokneprest, Hildegunn Katarina Isaksen som skal forrette, og hun vil nok velge til prekentekst noe som passer spesielt til ungdom på en slik dag. Ellers, i Den norske kirkes gudstjenester, er søndagens prekentekst hentet fra Markus-evangeliet (7,31–37):
Jesus tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»
Noe som er viktig i det vi hører om i denne fortellingen, er rett og slett at denne mannen som var hørsels- og talehemmet, opplevde noe som var godt for ham. I en tid og kultur hvor funksjonshemming og sykdom ble forklart med at det var en fortjent Guds straff for noe vedkommende selv eller foreldrene hadde gjort galt, så var sykdom og funksjonshemming ikke bare personlig vanskelig, men også stigmatiserende. En ble sett ned på av andre, og i tillegg var det vanskelig å arbeide og å forsørge seg selv og sine nærmeste. Så det å bli helbredet, det var stort og flott for denne mannen – det forandret livet hans til noe veldig, veldig bedre!
Fortellingen viser også at Jesus ser menneskers nød, og kommer dem – oss – i møte. Det er ikke vanlig å oppleve mirakel, men Jesus ser, og kommer dem i møte som trenger det, og som er åpen for det.
Så ligger det et vitnesbyrd om hvem Jesus var, og er, i denne fortellingen. For at Jesus kunne gjøre dette som var både overnaturlig og godt, det viser at han representerer den gode Gud – han har den gode Guds autoritet, myndighet og makt med seg. Og det har han fordi han selv er identisk med Gud, han er en del av Gud, han er Gud i et menneskes skikkelse på jorden, han er Menneskesønnen. Og uten å redusere viktigheten i det at den døve og stumme mannen faktisk fikk et så å si nytt, helt alminnelig liv i gave, så tenker jeg det aller viktigste vi kan få ut av det vi hører denne søndagen, er vitnesbyrdet nettopp om hvem Jesus var, og hvem han representerte.
Med ønske om Guds velsignelse over alle, vennlig hilsen Atle Moe,
seniorprest/prostiprest i Bergensprostiene,
for tiden vikar i Løvstakksiden menighet