Om én uke begynner adventstiden: Første søndag i advent er starten på et nytt kirkeår. Det betyr at denne søndagen er siste søndag i det kirkeåret som går ut.
Denne søndagen kalles gjerne bare siste søndag i kirkeåret, eller domssøndagen eller Kristi kongedag. Det siste navnet kommer av at Jesus ofte blir kalt konge. Vi ser det for eksempel i en del av langfredagsfortellingen i Det nye testamentet, slik det blir fortalt i Evangeliet etter Johannes, i det 18. kapitlet. Selv om dette er fra påskefortellingen, er historien en av de tekstene som i Den norske kirkes ordning, hører til og kan bli lest på Kristi kongedag:
Pilatus gikk inn i borgen, kalte Jesus til seg og sa: «Er du jødenes konge?»
Jesus svarte ham: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt det om meg?»
«Er vel jeg jøde?» sa Pilatus. «Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?»
Jesus svarte: «Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra.»
«Du er altså konge?» sa Pilatus.
«Du sier at jeg er konge,» svarte Jesus. «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»
På Jesu tid var en konge en som hadde makt. Ja, den som hadde makten, den som var på toppen i samfunnet, enten han hadde arvet eller kjempet seg til posisjonen med list eller vold, var konge. Å være konge betydde ikke at en gikk på stas, men at en faktisk hadde makt og bestemte. Så når Jesus omtales som konge, så handler det om makt og myndighet, og i tillegg ære og opphøydhet.
Når vi i kristendommen kan omtale Jesus som konge, og finne mening i uttrykket, er det fordi vi tror at Jesus faktisk er mektig, at han har makt over liv og død – ikke som en despot her på jorden, men makt over liv og død også i evigheten. Og vi tror at Jesus har kongsmakt både fordi han kom fra Gud, han var Guds sønn, men også fordi han kjempet seg til den.
Noen timer etter at Jesus og Pilatus hadde denne samtalen, døde Jesus på korset. Tilsynelatende ble han henrettet fordi han, som ble kalt konge, ble oppfattet som en trussel mot dem som faktisk hadde toppmakten i samfunnet han levde i. Men i realiteten døde han i kamp mot døden, som han overvant da han stod opp igjen fra de døde tre dager senere. Slik sett, og slik sagt, var Jesus konge, men ikke av denne verden.
Det som skjer i denne verden er viktig nok, og på jorden er vi avhengig av godt lederskap. Noen må sitte med toppansvaret, og det er viktig at de er gode, og gjør det som er rett. Men Jesus Kristus var ikke i verden for å ordne opp i det vi mennesker selv kan ta ansvar for. Han var her for å ordne opp i forholdet mellom den ene, hellige Gud, og oss alminnelige mennesker, vi som i den saken trenger en til å ordne opp for oss.
I den apostoliske trosbekjennelsen, «den vanlige» i Den norske kirke, sier vi i tredje trosartikkel, om Jesus: … sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde
.
Som dommer tror vi at Jesus, etter Guds vilje, vil være nådig mot alle som vil ta imot nåden. På Jesu tid var en konge en som styrte etter eget forgodtbefinnende, og som også, etter sin egen vilje, kunne være nådig. En slik konge, ikke av denne verden, men nådig, tror vi på.