Nå som vi har kommet til midten av februar, har vi overlevd den verste mørketiden. Det går mot lysere tider, og jeg kjenner hvordan sevja stiger i en vinterfrossen kropp, og livslysten kommer tilbake. Lyset har en magisk virkning, og vi er helt avhengige av det. For min egen del har jeg funnet ut at kroppen min er som et solcellepanel som trenger et visst antall soltimer for å fungere. Det er sant, det som skrevet står: «Lyset gjør godt, det er en fryd for øyet å se solen!»
Disse ordene kunne godt ha vært skrevet av en nordlending som vet mye om både lys og mørke. Men de stammer fra en klok hebreer som levde for minst 3 000 år siden. De står i Forkynnerens bok kap.13, vers 7. Og ordene er stadig like aktuelle.
Jeg møter stadig mennesker som har mistet lyset i livet sitt. Det er i øynene du ser det når strømmen har gått, og huset ligger i mørke. Det er gjerne i storm og uvær at strømlinjen ryker, og sånn er det i livet også – det er på de værharde dagene at lyset slokner. Når man har mistet den man har delt livet med, eller må følge en sønn eller ei datter til graven – da går det an at lyset slokner. Sorgen kalles sjelens mørketid, og for noen varer denne mørketiden lenger enn de fire månedene som gjelder her nordpå om vinteren. Nå gjelder det bare å overleve, ta èn dag om gangen og håpe på bedre tider.
Men plutselig en dag kommer lyset tilbake, og det er et like stort under hver gang. Dette kan ikke utføres av Bodø Energi eller Nord-Salten Kraft eller andre strømleverandører – lyset må tennes innenfra. Det handler om å gå ut av offerrollen, og begynne å se framover. Det er stadig noe å leve for, og mange ommøblerer livet sitt etter ei livskrise i forsøket på å finne et livsprosjekt som kan gi mening. Man oppdager nye verdier i livet når lyset kommer tilbake etter en periode med mørketid.
Vi kan bruke denne fastetiden til å fokusere på hva som er viktig i livet, og hva som ikke er så viktig. Eller for å bruke metaforen med lys: Hva er lyset i livet ditt?
Den store Mester sa om seg selv: «Jeg er Verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Fastetiden er ei vandring mot lyset – lyset fra 1. påskedag. Det er et sterkt lys som gir både framtidstro og håp. Håpet om at død og grav ikke er siste stasjon på livsveien, men at det går en vei videre gjennom dødsskyggens dal. Den store Mester har gått foran og laget ei lysløype som vi kan følge i.
En annen gang sa Jesus: «Dere er Verdens lys!» Det er et ansvar som gjelder for oss alle – å tenne lys, og vise vei for medmennesker som har gått seg vill i mørket.
For, som dikteren Hans Børli så fint uttrykker det – «ett er nødvendig i denne vår verden av husville og heimløse: å ta bolig i seg selv. Gå inn i mørket, pusse sotet av lampa, slik at mennesker langs veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne.»
God helg – og velsignet fastetid!
av Odd Eidner