I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»
Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld. (Joh 14,1-11)
”Allit balá. Jáhkkit Jubmelij ja jáhkkit munji. Áhtjám vieson li ållo lanjá. Luluv gus ietján javllat manáv didjij sajev gárvedittjat? Ja jus dal manáv didjij sajev gárvedittjat, de máhtsav dijáv iehtjam lusi viettjatjit vaj lihpit gånnå mån lev. Gäjnov dåhku dåbddåbihtit.”
Tomas javlaj: ”Härrá, ep diede gåsi le vuolggemin. Gåktus de gäjnov dåbddåp?” Jesus vásstedij: ”Mån lev gäjnno, sádnesvuohta ja iellem. Aktak ij Áhtje lusi besa ietján gå muv baktu. Jus munji lihpit dåbdijdam, de dåbdijdittjabihtit áhttjásim aj. Suv lihpit dal juo vuojnnám ja de suv dal dåbddåbihtit.”
Filippos javlaj: ”Härrá, vuoseda midjij Áhtjev, de duhtap.” Jesus vásstedij: ”Dijá siegen guhkev lev årrum ja daŋgas diehti muv i dåbdå, Filippos? Guhti muv le vuojnnám, le Áhtjev vuojnnám. Gåktus de máhtá javllat: Vuoseda Áhtjev? I gus jáhke mån lev Áhtjen ja Áhttje le mujna? Majt hålav iv ietjastam håla; Áhttje le mujna dagojdis dahkamin. Jáhkkit munji gå javlav muv Áhttjen ja Áhtjev mujna jali jáhkkit edasik dagoj diehti. (Joh 14,1-11)
Denne teksten minner meg alltid om en vits som jeg liker:
Det var en nordnorsk fisker som etter et forlis fant seg selv utenfor Perleporten, der han ble møtt av St. Peter. Han ble ønsket velkommen til himmelen og St.Peter fulgte hen inn i Himmelen og viste ham rundt: «Her er rommet til Pinsevennene» , her hørtes høylytt lovsang og Hallelujarop, litt videre bortover gangen hørtes Gospeltoner: « Her er Baptistene.» forteller St.Peter. De rusler videre og St. Peter gjør tegn til fiskeren om at han må være stille: «Her holder Lutheranerne til, og de tror de er alene» hvisker han.
Jeg tenker at vitsen oppsummerer noen av poengene i denne teksten godt. Gud elsker oss, han elsker mangfoldet. Sannheten er stor, og vi har bare fattet en flik av den. Men vi tror gjerne at bare vi har rett…
Gud skapte oss forskjellig. Vi mennesker har lett for å like de som ligner oss, og føle oss truet av forskjeller. Vi blir engstelige i møte med det ukjente, enten det er fremmede mennesker, fremmede steder eller nye erfaringer.
«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!» sier Jesus. Han kunne like gjerne ha sagt: «Stol på meg!» Det handler om tillit og kjærlighet. Jesus viser Guds kjærlighet til menneskene gjennom det han gjorde, gjennom sin død og sin seier over døden. Tør vi å stole på at Han vil oss vel? Han sier at han skal gå og gjøre i stand et sted for oss, han vil ta vare på oss gjennom livet og gjennom døden. Det ligger en stor frihet i å tro det. Det gir oss mot i møte med det fremmede og hjerterom for mangfold! Det er både hjerterom og husrom hos Vårherre!
av Heidi Strand Mathisen