For meg handler dette aller mest om tillit. Jeg hører på dem jeg har tillit til, som jeg oppfatter som troverdige. Først og fremst er det folk jeg har truffet, men også mennesker jeg bare kjenner fra media; kongen vår, biskopen vår og noen kjente politikere blant flere.
Søndagens prekentekst handler om møtet mellom Jesus og noen samaritanere; først og fremst en kvinne han møter ved en brønn. Samaritanerne var uenig med Jødene om sentrale religiøse spørsmål, de var egentlig ikke på talefot. Jesus overrasker alle, han snakker med kvinnen. Han forteller henne ting om henne selv, som får henne til å tro på ham. Hun får tillit til at han er verd å høre på. Hun blir så overbevist at hun må dele denne overbevisningen:
I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham.
Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea. Joh 4,27-30.39-43
Jesus setter til side de «viktige» religiøse debattene om hvor Gud skulle tilbes, han ser henne som den hun er, ingen formaninger eller oppfordringer til anger. Raust og åpent er dette møtet. Det kan både minne oss om hvordan Gud møter oss og inspirere oss til å følge Jesu eksempel.
Jeg ønsker dere enn god helg med rause menneskemøter!
av Heidi Strand Mathisen