Jesus tok med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Luk.9,28-36
Det måtte være en fantastisk opplevelse for de tre disiplene som fikk lov til å være med Jesus på fjelltur. Peter, Jakob og Johannes er jo spreke karer, og vant til tunge tak i fiskebåten. Men de er ikke så vant til å gå på fjelltur. Derfor er de bra slitne når de kommer opp på fjellet, selv om Tabor-fjellet er bare 587 meter over havet. Når de kommer på toppen, legger de seg i det myke gresset for å hvile, og sovner likså godt fra hele greia.
De våkner med et rykk når et skarpt lys treffer øynene. De ser at Jesus står i et lyshav og snakker med to personer som de drar kjensel på – Moses og Elias. Vi skjønner at det er ikke tilfeldig at det er akkurat de to skikkelsene fra Det gamle testamente. De representerer Loven og Profetene. Jesus skulle komme og oppfylle dem begge. Han skal gjøre det som verken Moses eller Elias maktet mens de levde her på jorda.
Men hva er det de snakker om? Jo, det står at «de talte om den utgangen som livet hans skulle få – om det han skulle fullføre i Jerusalem.» Jeg tror Jesus trengte denne opplevelsen på fjellet – denne Tabor-opplevelsen. Dette skjer rett før han skal gå opp til Jerusalem for siste gang, der kors og lidelse og død venter på ham. Han får høre Guds egen røst – den samme røsten som lød da han ble døpt av Johannes. Han får kraft og styrke til den tunge oppgaven – akkurat som i Getsemane-hagen. Og han tar med seg de tre som står ham aller nærmest. Han trenger å ha dem i nærheten, selv om de sovner av. De får oppleve et hellig øyeblikk som de aldri kom til å glemme.
Peter reagerer som en typisk nordmann. Når vi kommer til et vakkert sted - ved havet eller på fjellet, og opplever noe fint der, så tenker vi: «Her skulle vi ha bygd ei hytte!» Han vil fryse fast det gode øyeblikket, holde på den gode opplevelsen. Jeg forstår ham godt – han er så menneskelig! Men vi kan ikke bli her oppe på fjellet, Peter. Vi må gå ned i dalen igjen, og tilbake til hverdagen, for det er der livet leves. Og så tar vi med oss det gode vi opplevde – Tabor-opplevelsen, og tar vare på den som en viktig og dyrebar skatt.
Jeg tror mange av oss har hatt en sånn Tabor-opplevelse – et øyeblikk da tida stod stille, og vi var i berøring med det hellige. Kanskje var det Jesus vi så, og hørte stemmen hans, eller kjente varmen fra ham. Det var et hellig øyeblikk som vi tar vare på som en dyrebar skatt. Denne opplevelsen er med på å gi mening til den vanlige hverdagen, og kaster et himmelsk overlys over de grå dagene.
av Odd Jarle Eidner