Sakte, men sikkert nærmer vi oss påske. Vi er enda ved opptakten. Jesus forbereder sine venner på det store nederlaget og at de selv vil svikte.
Peter har åpenbart større tro på seg selv, enn på Jesus. Likevel er det som Jesus insisterer på at den som skal gjøre noe viktig i Guds rike må forvente både å falle og svikte.
Mens vanlig logikk gjerne går ut på at vi må bestå «testen» for å vise oss verdig det oppdraget vi er påtenkt, synes logikken å være helt annerledes i Guds rike.
I Guds rike er det bruk for alt!
Ikke bare styrken, trofastheten, tilliten – de store ordene, men også fallet, mislykketheten, sviket. Ja, først og fremst det!
Det er som om Jesus rydder en vei for de åndelige skrubbsårene, de kompromitterte relasjonene og den såra stoltheten.
Det er noe veldig gjenkjennbart og djupt menneskelig i fortellingen om Peter. Slik vi selv ofte gjør det, gikk Peter høyt på banen. Det var glansbildet av seg selv han stolte på. Likevel røynet det på. Han bannet på at han ikke kjente Jesus. Fallet var stort. Da hanen gol, og han kom på hva Jesus hadde sagt, gikk Peter bort og gråt bittert. Like fullt, det var han som ble klippen, den Jesus valgte å bygge kirken på.
Hva sier det om meg? Hva har verdi i mitt liv og i mine medmenneskers liv? Våger jeg å anerkjenne min og andres sanne, ikke blankpolerte, menneskelighet som noe Gud kan og vil bygge på?
God søndag!
Rolf Steffensen
Prest i lulesamisk område