Tenk det! Ikke engang føttene hovnet opp.
Når man er ung og sprek tenker man kanskje ikke på betydningen av en slik detalj, men når man har levd noen år så vet man at å traske i varmen fører til hovne og smertefulle bein. Men til og med det hadde Gud tenkt på, da han tok seg av sitt gjenstridige, sutrete og misfornøyde folk der de vandret i ørkenen.
40 år er lenge. Hvorfor måtte de gå der i 40 år? De var jo befridd fra slaveriet i Egypt og på god vei mot et land som skulle flyte av melk og honning.
De hadde faktisk foten nesten innenfor dette lovede landet en gang.
Tolv mann ble sendt som speidere inn i landet, Ti av dem kom livredde tilbake og sa at det var galskap å prøve og flytte dit. De mente at alle kom til å bli drept hvis de prøvde. De to andre kom jublende tilbake og synes det var et fantastisk land. De hadde med seg gigantiske drueklaser tilbake. De lovpriste Gud for at hans løfter var sanne.
Men! Folket valgte å stole på redselen og ikke på Gud.
De som ganske så nylig hadde krysset Rødehavet tørrskodd, turte ikke stole på Guds løfter om at de skulle få dette landet.
Så Gud sa, okay da får dere traske rundt her til dere dør da, så får barna deres flytte inn i dette landet.
Men selv om Israelsfolket ikke turte stole på Guds løfter og de kastet bort livet sitt i ørkenen, så sørget Gud for at de hadde alt de trengte, til og med smertefrie føtter.
Det kan være veldig vanskelig å ta sjansen på å stole på Gud. Særlig når man står overfor noe som er skremmende eller veldig bra, eller kanskje begge deler.
Men det kan også bli veldig slitsomt hvis man velger å stole på frykten. Da kan det fort bli førti år med ørkenvandring.
Av Heidi Maria