I en podcast som heter «Utilgivelig» møter vi mennesker som av en eller annen grunn er i konflikt med hverandre, hvor den ene parten ønsker å møtes ansikt til ansikt, ved hjelp av tjenesten som heter «Konflikrådet». I èn fortelling er det en ung gutt som er vitne til en alvorlig voldshendelse, og blir et sentralt vitne når gjerningsmannen blir dømt. Flere år senere ønsker gjerningsmannen å møtes. I podcasten får vi lytte til samtalen mellom dem. De lytter rolig til hverandres fortellinger og gjerningsmannen sier at han er så lei seg, og ber om unnskyldning. Den unge mannen, som nå er blitt voksen sier ingenting om tilgivelse, men han tar unnskyldningen imot, og sier at han forstår nå at mannen har forandret seg og har blitt en annen. Han blir på en måte tilgitt. I en annen fortelling er det en nabokrangel om en hekk som stod på et fellesområde. Tre naboer har saget ned en hekk mens den fjerde naboen var på jobb. Det blir dårlig stemning i flere år, og den fjerde naboen ønsker å møte de andre i Konfliktrådet for å ordne opp. De vil ikke, for de er ferdig med saken. Vi hører hvordan mannen blir fortvilet: «Hvorfor kan vi ikke lytte til hverandre!?» Han synes det er vanskelig å bli ferdig med saken når de ikke kan snakke sammen.
Søndagens bibeltekst handler om dette: Tilgivelse og forsoning. Det snakkes ofte om at det er godt for mennesker å bli forsonet med hverandre, si unnskyld og tilgi. Jeg tror det kan være sant. Men jeg tror også at det ikke er så enkelt. Man klarer ikke alltid å tilgi, i alle fall ikke med en gang. Man er ikke et dårlig menneske selv om man ikke klarer å tilgi. Noen ganger kan det være at det riktige er å forsone seg med at det ikke blir noen tilgivelse, det ble for vanskelig. Så må livet allikevel må gå videre, med det som ble ødelagt. Det er vel en del av det å være menneske? Og så er det en som har forsonet seg med oss en gang for alle, en som alltid tar imot, og som møter oss. Det er Gud, som tror på oss, og elsker oss uansett hvem vi er og hva vi har gjort eller latt være å gjøre. For Gud er det ingenting som er utilgivelig!
Av Silje Kristin Meisal, sokneprest i Sverresborg i Trondheim