2 Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble han forvandlet for øynene på dem, 3 og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. 4 Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus. 5 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» 6 Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt. 7 Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» 8 Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem.
I fjor sommer var jeg oppe på Hamarøyskaftet.
Jeg har vært der en gang før, da jeg var tenåring. To kjekke, litt eldre gutter, fikk med seg min tremenning Ingvild og meg, mens midnattssolen varmet og de voksne hadde lagt seg for lenge siden. Vi sneik oss inn i fjøset og hentet noe tau og karabinkroker, sånne som kuene står festet med i båsene. Og vi klatret opp. Da vi kom ned igjen neste morgen satt mormor på hyttetrammen, slik hun alltid gjorde, med kaffekoppen, gjerne allerede i 6-7-tiden om morgenen. Hun som har vokst opp der, ved foten av det spisse, høyreiste fjellet forstod ingenting av hva vi skulle der oppe å gjøre. «Der er du ja!» «Ka ska dokker der oppe? Nei, slutt med den der nattranglingen på fjellet, fjellet er finast å sjå på her fra trappa!»
Den gang tenkte jeg at mormor gikk glipp av noe.
For, det er noe helt eget med fjell!
Storslått på et vis. Høyt opp, overblikk, frihet, luften.
Det er nok ingen tilfeldighet at fjell spiller så stor rolle i bibelfortellingene. Og det er ikke noe eksklusivt i vår religion at fjell dukker opp i historiefortellingen om Gud og menneskene. For i mange religioner vitner de om en tid da jorden ble tid.
Og hvor mange filmer finnes det ikke, hvor et fjell spiller en stor rolle, og bøker. Og livsfortellinger, om fjell som har blitt besteget, eller fjell man aldri kom seg over. Og når snakker jeg også i overført betydning. Om hva vi har oppnådd, og om dit vi aldri kom oss.
Jeg snakker om fjell hvert eneste år i preken til konfirmantene. Jeg oppfordrer dem til å klatre opp på fjellene de igjen og igjen vil stå ved foten av når livet skrider frem. De skal opp, ikke for å bli sett, men for å se. Få overblikk, kunne se seg tilbake, se fremover, se hvor de er kommet. Se livet som et landskap rundt seg. Så må de ned igjen, gå videre.
I evangelieteksten i dag, får vi være med på et gudsmøte. Fjell er ofte forbundet med gudsmøter, eller åpenbaringer.
Disiplenes reaksjon er at de vil bygge hytter og bli værende der oppe på fjellet, for alltid! Det er så vidunderlig, så stort. Dette øyeblikket må aldri ta slutt!
Men det gjør det. Livet går videre. Fra de vakreste stundene, og i de vondeste. Så går det videre. Vi kan ikke stoppe opp mer enn et kort øyeblikk.
Jeg forstod det ikke da jeg var 19 år, men nå tror jeg også mormor også hadde et godt overblikk etter hvert. Selv om hun ikke klatrer opp på Hamarøyskaftet. Hun hadde mer enn nok med livets fjelltopper og daler.
Og: jeg tror ikke helt på at det noe spesielt med fjell, i forhold til Gud. Riktignok var det vanskelig å ikke tro på en skapende Gud da vi stod der i midnattssola i fjor sommer og så utover et landskap så vakkert at det må være noen som har skapt det med kjærlighet.
Men møtene med Gud finner vi liker gjerne i dalene, i den ugjennomtrengelige skogen, i hverdagene, i møtene med hverandre.
Vi trenger ikke vente på å nå en fjelltopp for å møte troen, eller en Jesus som vil gi oss håp. Det holder kanskje, helt hverdagslig, å sette seg på trappa med en kaffe.
av Silje Kristin Meisal