Det er mørketid, og i år kjennes den litt ekstra mørk, fordi den kommer med brudd på det vante. Det er 1. søndag i advent og vi kan endelig henge opp stjerna i vinduet. Mange har allerede pyntet med masse lys ute. Vi lengter etter mer lys, etter mer fellesskap etter gode klemmer og varme håndtrykk. Tradisjoner og ritualer er veldig sterke nå i advents og juletida, vi tenner julegrana, går på julemesser, julebord, nissefester, Luciafeiring i barnehagen, lysmesser og julekonserter. Vi kjenner uroa over at dette kanskje blir tatt fra oss, eller blir annerledes enn vi er vant til. Vi liker det vante, det gir oss trygghet og forutsigbarhet. Mørket og bekymringene tar lett over. Vi lengter etter lysere tider. Vi henger opp ekstra lys, kjøper ekstra mange fine julegaver og spiller ekstra mye julemusikk. Vi forsøker å skape lys og varme på de måtene vi kan. Vi trenger lyset, gleden og håpet. Vi trenger å stole på at det lysner. Vi vet jo at mørketida tar slutt. I januar kommer sola tilbake og jul blir det i år og, selv om den kanskje får noen nye tradisjoner.
Skutvik blandakor har trassig møttes og øvd på julesanger, tross usikkerhet på om konsert blir mulig. Jeg synes det har vært ekstra godt å synge disse julesangene nå i høstmørket. Mange av tekstene handler om lys, om stjerna og om gleda. Sørlig har jeg blitt glad i denne teksten av Lars Havåg
Kjem du med håpet, julenatt om framtid og fred? Uroa gnagar, er framtida vår? Grøda blir vedmod når tvilen sår. Lys stjerna her ned.
Kjem du med gleda , julenatt? Gleda som gjer at gråtonen ikkje får farge mitt sinn? Som ropar: Kom sjå no er himmelen din, Lag himmelen her!
Ein gong i den første julenatt vart framtid og fred født i en stall medan englar song. Syng songen på ny, syng han gong på gong. Lat frøet bli tre.
La oss henge opp stjerna, tenne adventslysa og stole på at det lysner!
God helg!
av Heidi Strand Mathisen
