Vi finner mange historier i bibelen om hvordan Gud tilgir menneske og om hvordan mennesker tilgir hverandre. Det er ikke lett, og det krever mer enn noen lettvinte ord i forbifarten. Noen ganger liker jeg de gamle ordene: «Omforladelse» sa vi. I Fadervåret bad vi: «Forlat oss vår skyld som vi forlater våre skyldnere». Når vi sårer hverandre havner vi i ei bakevje, ting går i stå og vi kommer oss ikke videre. Hvis vi da greier å komme til en forsoning, der en virkelig anerkjennelse av uretten blir erkjent og vi kan sette hverandre fri; da kan vi forlate dette stedet og komme oss videre. Derfor liker jeg ordet: «Forlatelse». Slike prosesser tar tid, noen ganger er de ikke innen rekkevidde. Noen ganger må vi vise i handling at vi mener alvor gjennom å rette opp om urett først. Så kan vi be om forlatelse. Vi kan ikke kreve tilgivelse av noen, vi kan bare be om det. Bare Gud kan tilgi alt og alle. Guds store kjærlighet og raushet er det forbildet vi strekker oss mot.
Søndagens lesetekst fra Efeserbrevet:
La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. Gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag. Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.
God helg! Heidi Strand Mathisen