I en uttalelse fra Bispemøtet 19. oktober henvises det til rapporten: Tro, håp og forfølgelse II - Har kristne konvertitter fra Iran behov for beskyttelse? Rapporten legger vekt på de religionsfaglige og teologiske spørsmålene knyttet til konvertering og vurderer risiko ved å skulle leve som konvertitt i Iran. Den aktuelle situasjonen er oppdatert gjennom intervjuer med konvertitter og organisasjoner som arbeider for kristne i Iran ved besøk både i England og Tyrkia våren 2017.
Bispemøtet står bak rapporten sammen med NOAS, Norges kristne råd, Stefanusalliansen og Mellomkirkelig råd.
Her er uttalelsen fra Bispemøtet:
Beskyttelse av konvertitters menneskerettigheter
Bispemøtet i Den norske kirke har over tid vært opptatt av konvertittenes rettssikkerhet. Bispemøtet var derfor glad for signalene som ble gitt i Sundvollen-erklæringen fra 2013, hvor Regjeringen ønsket å utrede «behovet for beskyttelse basert på religion». Praksis i utlendingsforvaltningen og domstolene de siste årene har imidlertid vist at dette punktet i Sundvollen-erklæringen bare delvis kan sies å være oppfylt. Fortsatt er situasjonen for konvertitter meget krevende.
Vi står nå overfor en ny regjeringsdannelse med et nytt program. Vi henvender oss derfor til Regjeringen, Stortinget og utlendingsmyndighetene for å videreføre prosessen for å sikre at Norge ikke returnerer mennesker med et reelt behov for beskyttelse tilbake til forfølgelse og et liv i frykt, der en i praksis tvinges til å underkjenne sin nye religiøse trosidentitet.
Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) ga i 2014 ut rapporten «Tro, håp og forfølgelse». Denne rapporten har i praksis ikke fått nødvendig gjennomslag. Derfor tok Bispemøtet, sammen med NOAS, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, Norges kristne råd og Stefanusalliansen, initiativet til å utarbeide en bredere rapport med oppdatert informasjon om situasjonen for kristne konvertitter i Iran. Den skulle også tydeliggjøre begreper som trosidentitet, trosuttrykk og trospraksis både i en norsk og en iransk sosio-kulturell kontekst. Mange av de faglige og prinsipielle spørsmålene rapporten tar opp, er også aktuelle i forhold til behandlingen av konvertitter fra andre land. Rapporten gjennomgår internasjonalt lovverk og norske forpliktelser.
Denne rapporten, «Tro, håp og forfølgelse II – Har kristne konvertitter fra Iran behov for beskyttelse?», ble lagt fram 26. september 2017. Rapporten har en bred gjennomgang av norske konvertittsakers juridiske sider i lys av internasjonale domsavsigelser og rettspraksis. Gjennomgangen viser at det særlig er grunn til å legge vekt på domsmyndighetenes selvstendige ansvar for å vurdere de landfaglige spørsmålene knyttet til den faktiske situasjon for konvertitter i Iran. Land som Danmark og England legger til grunn at konvertitter fra Iran har et langt større beskyttelsesbehov enn det norske myndigheter mener.
Rapporten peker på behovet for en sterkere vektlegging av uttalelser fra de lokale kirkelige ansvarlige som over tid har lært å kjenne konvertitters troshistorie og trosuttrykk. Den viser at når man skal avgjøre troverdigheten til en konvertitt, er det helt nødvendig å legge til grunn en klarere teologisk og religionsfaglig vurdering av hva som menes med trosidentitet og hvilke vurderinger som skal legges til grunn for å anse den nye religiøse identiteten som ekte. I respekt for den enkelte konvertitts situasjon, er det viktig å ta hensyn til opplevelsen, erfaringen og tilhørigheten til kristen tro og tradisjon.
Rapporten synliggjør den akutte og livslange konfliktsituasjonen konvertitter erfarer i Iran. Dersom de oppsøker eller etablerer egne husmenigheter og kristne fellesskap, utsettes de for umiddelbar risiko. En konvertitt blir sett på som en trussel mot rikets sikkerhet og kan bli behandlet som en fiende av staten.
Bispemøtet oppfordrer til at rapporten «Tro, håp og forfølgelse II» blir brukt aktivt slik at praksisen i Norge blir justert inn mot de realitetene rapporten peker på. Dette gjelder både forståelsen av trosidentitet, trospraksis og situasjonen for kristne konvertitter i dagens Iran. Målet må være at Norge gir beskyttelse til dem som har behov for det og slik ivareta deres menneskerettigheter.
Oslo, 19. oktober 2017.