Dyrevelferd

Har kirken meninger om dyrehold og dyrevelferd? Kirkerådet ble utfordret av dyrevernorganisasjonen NOAH om å engasjere seg i spørsmål om dyrenes velferd, og arrangerte 2015 et seminar for kirkefolk, etikere, dyrevernere og representanter for bondenæringen. Der diskuterte man spørsmål om dyrevelferd, dyreetikk, forskjellige aktørers rolle og generelle holdninger.

NRK Brennpunkts TV-dokumentar «Griseindustriens hemmeligheter» utløste en større debatt om vilkårene for dyrehold og dyrevelferd i norsk griseproduksjon spesielt, men også norsk og internasjonalt landbruk generelt.

De som sto bak filmen presiserte at de ikke var opptatt av å fremstille enkelte bønder som dyreplagere, men å gjøre offentligheten oppmerksom på et system i krise: I sammenheng med vårt økende kjøttkonsum og ønske om mye og billig kjøtt har det utviklet seg en kjøttindustri der dyrevelferd ofte må gå tapt i jakten på effektivitet og lønnsomhet.

Kirkerådet fokuserte i sitt seminar 2015 på noen av de samme spørsmål. I et oppsummerende svarbrev til NOAH denne gangen erkjenner at dyrevelferd er et viktig etisk og moralsk spørsmål som man fra kirkens side hittil har snakket for lite om. Det bør bedre integreres i kirkens arbeid for vern om skaperverket. I brevet vises det til et grunnlagsdokument for kirkens miljøarbeid som sier noe om kirkens grunnleggende menneske- og natursyn:

Naturen har en selvstendig relasjon til Gud og uttrykker i seg selv Guds kjærlighet.         Bibelens skapelsesberetning bekrefter naturens eksistens forut for menneskets eksistens og dens egenverdi uavhengig av mennesket. Mennesket skapes inn i naturen, og får   naturen som sitt hjem og sitt ansvar. I skapelsen er vi intimt forbundet med naturen, slik             den andre skapelsesberetningen uttrykker det: «Da formet Herren Gud mennesket av   støv fra jorden» (1 Mos 2,7). I gravferdsritualet til Den norske kirke heter det: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå». Gud har skapt mennesket midt i naturen og gjort oss avhengig av den for å overleve. Gjennom menneskets egne ressurser, og bearbeiding og utvikling av skaperverkets gaver, former vi våre fellesskap og samfunn. Men naturens hensikt er ikke å være et instrument for mennesket; den er noe mye mer. Alt ble skapt av Gud, og var i seg selv «svært godt», også før mennesket kom til.

            Vestlig tradisjon har i stor grad blitt formet av antikkens og gnostisismens tankegods,     med et dualistisk menneskesyn. Her skilles kroppen fra mitt egentlige jeg (sjelen), og     det er først og fremst sjelen som står i relasjon til Gud. Mennesket plasseres over og     utenfor resten av skaperverket. Gud har i en slik forståelse lite med kroppen og med   resten av skaperverket å gjøre, annet enn som skaper. Da blir troen fortrengt til en            åndelig sfære og det private rom, og handler i all hovedsak om individets (sjelens)             skjebne etter døden. Kropp og skaperverk får i en slik forståelse en sekundær verdi i       motsetning til sjelen som lever evig. En uheldig konsekvens av dette er at naturen har    liten verdi i seg selv, men blir en kilde til ressurser som kan utnyttes for å tilfredsstille          menneskelige behov. Forvalteransvaret mister da perspektivet om å beskytte og bevare           naturen for dens egen del, og som et uttrykk for Guds storhet og skaperglede.

Det er behov for å utfordre en slik forståelse og søke tilbake til Bibelens helhetlige         natur- og menneskesyn. Gjennom sin unike relasjon til Gud og sin gudbilledlikhet skiller mennesket seg kvalitativt fra resten av skaperverket, og har et unikt ansvar.          Mennesket står sentralt plassert midt i skaperverket og ikke utenfor eller over (Fig. 1). I dette bildet settes ikke et kunstig skille mellom menneskets kropp og sjel / ånd, men ses på som en helhet. Av gudbilledlikheten og forvalteroppdraget følger menneskets      ansvar. Vårt oppdrag skal utføres i tråd med Skaperens verdier og intensjoner. Vår      eksklusive relasjon til Gud er både en gave og en forpliktelse. Mennesket er skapt til relasjon og fellesskap med Gud, andre mennesker og hele skaperverket. Vi er kalt til å    forvalte jorden, preget av Skaperens egenskaper som kjærlighet, barmhjertighet,   kreativitet, omsorg for helheten og generøsitet. Et slikt bibelsk lys over vår forståelse av menneskets plass i skaperverket er mer i tråd med ortodoks tradisjon og urfolks            understrekning av vår tilhørighet til resten av skapningen. Det bryter samtidig opp fra et dominerende vestlig paradigme om menneskets suverenitet over naturen.

 

Figur 1.           Mennesket som en del av skapningen i relasjon til Skaperen og det skapte, og der alt er             skapt av Gud ved Gud og til Gud.

 

            Vi fastholder at:

  • Naturen er ikke menneskets eiendom, men har sin egenverdi som Guds skaperverk.
  • Mennesket er en integrert del av skaperverket, men kan ikke reduseres til et avansert dyr, som et foreløpig sluttpunkt i en biologisk utviklingsprosess.
  • Som skapt i Guds bilde er mennesket ikke bare ansvarlig overfor seg selv, men overfor Gud som er livets opphav - som er større enn skaperverket og som uttrykker menneskets bestemmelse.
  • Som forvalter er mennesket ansvarlig for resten av skaperverket.

 

Brevet fortsetter: Bonde eller veganer?

Dette natur- og menneskesynet som er beskrevet ovenfor, gjengir på en god måte den tenkningen som preger Den norske kirkes holdninger til det skapte.

Noen dyrevernere er imot enhver bruk av dyr til menneskelige formål. Som veganere søker man å ekskludere alle former for utnytting av dyr for mat, klær eller andre formål og forsøker å fremme utviklingen og bruk av dyrefrie alternativer til det beste for mennesker, dyr og miljøet[1].

Kirkerådet erkjenner at det finnes mange gode argumenter for en drastisk reduksjon av kjøttforbruket i vår del av verden, og en sterk vektlegging av dyrs velferd og egenverd. Kirkerådet er derfor glad for at Dyrevelferdsloven av 19. juni 2009 i § 3 slår fast: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.»

På den andre siden har både jakt og husdyrhold vært naturlige elementer i menneskers liv. Ikke minst gjelder dette også urfolk. Kirkerådet mener at også Bibelens fortellinger avspiller seg i denne konteksten og utfordrer den ikke prinsipielt. For mange mennesker som er vokst opp i en tradisjonell norsk bondekultur er forhold til husdyr kjennetegnet av tre grunnleggende holdninger: - Mennesket skal ta vare på dyra og deres behov, - Dyr skal ikke påføres unødig lidelse, og - Dyr er ikke mennesker.

Dyrenes levekår – etikk foran profitt

Likevel er det viktig kontinuerlig og kritisk å etterspørre hvilke kår dyrene må leve under. Den norske kirke har tydelig kritisert et forbrukersamfunn som i stor grad har ført til overforbruk, press på bonden som matprodusent, og en utvikling der stadig færre produsenter skal holde flere dyr og levere billigere produkter til forbrukerne. Kirkerådet er overbevist om at dette ofte har ført til at levekårene til dyr er blitt dårligere.

 

[1] Fra omtalen av veganisme på http://no.wikipedia.org/wiki/Veganisme

Kontaktinformasjon for Den norske kirke, Kirkerådet

Kirkerådet, postboks 799 Sentrum, 0107 Oslo

Tlf.: 23 08 12 00

Epost: post.kirkeradet@kirken.no

Redaktør: Ingeborg Dybvig

Digital redaktør: Svend Ole Kvilesjø

Nettsiden gronnkirke.no er en videreføring av samarbeidsprosjektet Skaperverk og Bærekraft som ble avsluttet i 2016.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"