Tekst og foto: Christina Skreiberg
Det er torsdag kveld på Grünerløkka i Oslo. En av årets første vårkvelder, med varmende kveldssol og folk på uteserveringene. Men mange har også trukket inn. Inn i Paulus kirke vis a vis Birkelunden på Grünerløkka, for å delta på det månedlige arrangementet "Uro i Paulus". Inne i kirken er benkeradene fullsatte.
Denne kvelden er temaet forbrytelse og straff. Andreas, som soner på siste året etter å ha blitt idømt fengselsstraff på fjorten år for drap under skjerpende omstendigheter, er invitert til samtale. Han har fått permisjon fra sin overgangsbolig for å delta i samtalen.
– Målet med disse kveldene er å sette søkelyset på uro i tiden og uro i sinnet. Vi samtaler om det vi tror rører seg i storsamfunnet og det som berører oss på dypet, sier Ingrid Nyhus (30), initiativtager og prest i Paulus og Sofienberg menighet. Sammen med Ole Andreas Holen (49), som er prest i Sagene og Iladalen menighet, har hun arrangert ”Uro i Paulus” siden begynnelsen av 2018. De har arrangert samtalekvelder med blant annet Sissel Gran, om kjærligheten i appenes tid (arrangementet trakk 500 mennesker) og med Ole Jacob Madsen, om å være menneske i selvrealiseringens tid. På deres neste arrangement, 7. juni, kommer filmskaper Erik Poppe. Da dreier samtalen seg rundt hans siste film Utøya.
Trekker unge voksne.
– Da Paulus kirke gjenåpnet ønsket vi å markere det og invitere folk inn i kirkerommet. Vi har valgt å reflektere rundt det som uroer oss mennesker. Noen ganger uroer vi oss unødvendig, andre ganger bør vi jo uroe oss, sier Nyhus.
Målgruppen for arrangementet er unge voksne, de mellom 20 og 40, som det er svært mange av på Grünerløkka.
– Vi ser at det kommer folk i alle aldre, men det er denne gruppen vi prøver å appellere til, ettersom denne gruppen lett faller fra kirken, sier hun. Sammen med Ole Andreas Holen har hun dannet en frivillig komité bestående av unge voksne. Gruppen på omtrent 10 stykker er med på å forme arrangementet, og døren er åpen om flere ønsker å delta i komiteen.
– Det er viktig for oss at ideene også kommer nedenfra, at det ikke blir for ansattstyrt. Vi har middager, inviterer hverandre hjem, og sammen diskuterer vi hvordan vi ønsker at arrangementet skal være og hvem vi skal ha som gjester, sier hun.
Mangel på rehabilitering.
Hvordan fengselssystemet vårt fungerer er noe som engasjerer Nyhus. Hun har selv har hatt praksis i Oslo fengsel.
– Da så jeg hvor stor nøden var. Oslo fengsel var kjempeslitt da jeg var der, malingen flasset av, cellene var små. Jeg rakk ikke snakke med en brøkdel av de som hadde behov for det. I fengslene tilbys alle mulige kurs, men mange innsatte har ingen å snakke med. Å drive med forsoningsarbeid er ikke systematisert. Du kan sitte i fengsel i ti år uten at du får snakket med noen om livet ditt. Skyldfølelsen og skammen blir man sittende med helt alene. Vi mennesker trenger kontakt, og tar skade av å isoleres over lengre tid. Noen er mye farligere når de kommer ut, enn da de kom inn. Det er et tankekors, sier en engasjert Nyhus, som også har en far som er fengselsprest.
– 70 prosent av vinnings- og voldsforbrytere kommer tilbake til fengsel etter to år. Det viser at systemet feiler. Hvis rehabilitering er målet, så må man gjøre det som gjør at fangene blir rehabilitert. Det gjøres ikke i dag. Det er ikke rehabiliterende å få en times telefontid i uka, eller en times lufting, sier Nyhus på telefon i etterkant av arrangementet.
Oppmerksomt publikum.
Den timelange samtalen denne kvelden kretser rundt disse store og vanskelige spørsmålene: Hva gjør det med én å sitte i fengsel, måned etter måned, år etter år? Hva gjorde det med Andreas? Hva skal til for å bli fri fra fortidens synder? Kan alt tilgis? Kan man tilgi seg selv? Ingrid Nyhus stiller spørsmålene, Andreas deler, salen er tyst, oppmerksom.
Andreas begynte å skrive dagbok under soningen, for å kunne ha en samtale med seg selv. Ingrid leser opp en tekst Andreas har skrevet, som tidligere er publisert i et festskrift til kriminolog Yngve Hammerlin for noen år siden. Utdraget er basert på hans dagbok som ble skrevet da han satt inne:
Fengsel blir også en radikal avlæring av de demokratiske dyder, en avlæring av evnen til å uttrykke oppriktige meninger på en sannferdig måte, og en avlæring om ideene om at det har en hensikt å si noe som helst av det man mener, føler og opplever. Å sitte i fengsel er derfor til sammen erfaringen av at godhet, rasjonalitet og rettferdighet ikke finnes. For som fange erfarer man så uendelig mange ganger å behandles urimelig, urettferdig og ondt, at til slutt synes det ikke mulig å trekke andre konklusjoner enn at ingen av disse verdiene eksisterer i verden for oss mer, men at verden snarere er nettopp urettferdighet og ond.
Vil du delta på neste arrangement 7. juni? Følg Uro i Paulus på Facebook!