av Ingvild Telle
Det er tid for språkkafé i menighetshuset til Uranienborg kirke. Tente lys på bordene, kaffe, te og kaker. Det summer av prat og latter. Noen gestikulerer og forsøker med hendene å vise hva de mener. Et klapp på skulderen og et stort glis når sidemannen forstår.
– Vi må jo lære, sier Henok med et smil. Han er fra Eritrea og er en av språkkafeens faste gjester. I tre år har han benyttet seg av tilbudet, og tenker ofte tilbake på den første tiden i Norge. Han kunne ikke norsk i det hele tatt. –Hva gjør man uten språk, spør han.
– Språkkafe er et sted der man kan lære språk, språkuttrykk og å integreres med nordmenn. Vi kan for eksempel lære hvordan jul, 17. mai og andre høytider feires, sier han.
Språk samler
Språk er mer enn ord. I følge Wikipedia er språk «…et dynamisk sett av synlige, hørbare eller følbare symboler for kommunikasjon..». Språk er døråpneren til både mennesker og samfunn, og det kan ta lang tid å lære seg et nytt språk. Siden språk i stor grad læres i praksis, er det viktig med sosialt samvær.
Språkkafeen i Uranienborg startet i mars 2016, inspirert av flyktningkrisen. Menigheten så behov for et sted der flyktningene som ble bosatt i bydelen kunne møte norsktalende fra lokalmiljøet. Det var behov for en mulighet til å praktisere det nye språket men også et ønske om at det kunne fungere som en sosial arena. Mange som kommer til språkkafeen er unge voksne, og flere er alene i Norge.
Trude Nergård jobber med flyktninger i kommunen og er koordinator for språkkafeen. Når hun får vite om nye flyktninger i nærområdet, passer hun på at de blir invitert, både personlig og med påminnelse på SMS. At Trude har «en fot» i kommunen har vært helt avgjørende for rekruttering til språkkafeen.
Nergård kaller tilbudet for hverdagsintegrering. Hun skriver i en kronikk i Dagsavisen 13. juni 2017: «Dypest sett dreier hverdagsintegrasjon seg om sosial tillit. Sosial tillit er tiltroen vi har til «folk flest», det vil si folk i sin alminnelighet – de vi ikke har noe personlig forhold til.»
– Hverdagsintegrasjon på en lokal arena bidrar til å bygge tillit nedenfra, som i neste omgang får konsekvenser på samfunnsplan, påpeker Trude Nergård.
Bygger relasjoner
Også i Spikkestad kirke har de språkkafe. Der er diakon Jan Arne Lervåg koordinator. Han forteller at en positiv bieffekt av språkkafeen (eller leksehjelp, som det også kalles) er at mennesker i lokalmiljøet, som ellers ikke er en del av menigheten, tar del i arbeidet. Kirken blir på den måten aktuell på en ny måte.
I likhet med språkkafe i Uranienborg ønsker de en-til-en kontakt mellom frivillig og deltaker, slik at praten går best. Også de har en god del unge voksne.
– Jeg har tro på møteplasser hvor det kan bygges relasjoner. Utover møtene er det ikke noe press for å fortsette relasjonen, men det er flere som holder kontakten utover i uken. Noen har fått hjelp med øvelseskjøring eller matematikk, mens andre har invitert hjem på kaffe, forteller Lervåg. – Alt trenger ikke være planlagt av en organisasjon.
– Mitt tips hvis man skal ha språkkafe, er at man må sikre at man har nok frivillige i forhold til deltakere, sier Lervåg.
I Spikkestad kirke holder de på fra 18:00-21:00 og spiser kveldsmat sammen.
– Det gir en god anledning til et avbrekk og til at folk blir bedre kjent med hverandre, understreker Lervåg.
Språkkafeen i Uranienborg:
Slik organiserer de kafeen:
- Tilbudet er annenhver mandag utenom sommer, jul og andre høytider.
- Kafeen varer fra 18:30-20:00.
- Organiseringen er slik at to vertskapsgrupper bytter på å ha ansvaret. Vertskapsgruppen står for tilrettelegging av kveldens kafe. De har med kaker og står for kaffe og organisering av bord og stoler.
- Alle som kommer ønskes velkommen i døren, og alle fester en navnelapp på brystet.
- Målet er å ha like mange frivillige norsktalende som deltakere. En-til-en samtaler er best.
- Første del av kafeen har et tema som samtalen dreier seg rundt.
- Neste del er kaffe og kaker, der praten flyter fritt.
- Når kafeen er slutt, har vertskapsgruppen ansvar for å rydde på plass. Alle oppfordres til å hjelpe til.
Hvordan koordinere og mobilisere flyktninger og innvandrere til språkkafe:
- Ønsker man å nå ut til mange, bør man ha «en fot innenfor» der flyktningene og innvandrerne er. For eksempel i kommunen.
- Betal for jobben det er å koordinere. Det er en stor jobb som krever mye oppfølging og tid. Bruker man frivillige bør det være et team, slik at enkeltpersoner ikke blir utbrent.
- Snakk med innvandrere og ønsk dem velkommen på språkkafe. Ha gjerne en egen telefon med et eget nummer, som brukes for koordinering og kommunikasjon.
- Lær ulike kulturer å kjenne. I enkelte kulturer er terskelen lav for å delta på nye arrangementer. I andre kulturer er terskelen høyere. Da må man kanskje be vedkommende gjentatte ganger før han eller hun velger å ta turen til språkkafe.
- Flyktninger har vært gjennom en opprivende opplevelse. Når de først velger å komme på språkkafe, er det viktig å møte dem personlig. Ha gjerne en velkomstkomite i døren. Pass på at nye besøkende ikke blir sittende alene eller at de føler seg glemt. Tillit er et viktig stikkord.