Luke 11: Britt Karin Larsen

Britt Karin Larsen er en av våre betydelige romanforfattere, som de siste årene har hatt stor suksess med bøkene om folket på Finnskogen. Les hennes sterke julefortelling her.

Britt Karin Larsen f. 1945 er en betydningsfull romanforfatter, som de siste årene har hatt stor suksess med romanene om folket på Finnskogene. Blant hennes mest kjente bøker er «Det vokser et tre i Mostamägg». Hun har vunnet en rekke priser, som Riksmålsforbundets litteraturpris, Amalie Skram-prisen og Dobloug-prisen.

 

Av Britt Karin Larsen

 

Huset så stille ut, men innenfor var det uro, det gråt, dunket og dirret, selv når det virket stille var dirringen der, som en angst eller et håp om en forandring, ja, en dag måtte det vel skje en forandring, en dag måtte vel dette ta slutt?

Det lå et spedbarn i en kurv i huset, når det klynket løftet moren det opp, la det til brystet, hvisket:

– Du er uten skyld, i hvert fall! Du er helt uten skyld!

Snøen la seg over huset og skogen omkring, da pleide det ofte å komme en stillhet, men nå tok det tid, snøen hjalp ikke, huset rommet en sorg, en mann slo knokene sine til blods mot veggen, slo og ropte:

– Så skader jeg ingen andre, i hvert fall! Så skader jeg bare meg selv! Hører du, Gud? Så skader jeg bare meg selv!

Det snør over huset på julaften også, snør enda tettere, lydene skulle blitt dempet, hvorfor dempes de ikke? Moren til spedbarnet synes hun hører en bil, en guttunge går ut på trappa og ser nedover veien, kommer ikke pappa snart, det er jo julekvelden, han vil bli glad for de fine vottene mamma har strikket til ham, men hvordan skal han få dem om han ikke kommer hjem?

Gutten står i snøen, så stille de er, fnuggene, og myke, de gjør ikke vondt der de lander.

Moren roper inne fra huset nå, maten er kanskje ferdig, men da han kommer inn står hun med mobiltelefonen i hånden, øynene er våte.

– Pappa kommer nok snart, sier han til henne. – Ikke sant?

Bordet er ikke dekket ferdig, det lukter ikke julemat, ikke ennå. Moren går ut i gangen og kommer tilbake med bobledressen hans. Skal de ikke spise hjemme på julaften?

Denne uroen, den gir seg ikke, et ukeblad ligger på en stol, der er et bilde av en julekrybbe, de tre vise menn står der sammen med Josef og Maria. Barnet ligger i krybben, vil det snart skrike etter mat, er det derfor Maria ser redd ut?

Babybagen er framme, ser gutten, så skal de visst bort alle tre, kanskje til et julehus med nisser og gode ting å spise, men så må de legge igjen en lapp, for hvordan skal faren ellers finne dem?

– Han ble ikke sint, han Josef, sier gutten og ser på bildet.

– Nei.

– Jesusbarnet var ikke hans eget, men Josef ble ikke sint, han.

Gutten ser på moren som han har prøvd å trøste, hun tar ham hardt i hånden da de hører bilen.

– Det er jo pappa, sier han. – Det er bilen hans som kommer nå. Og han får en veldig fin gave, så da blir han nok glad. Og så blir du glad, og babyen, da gråter den ikke mer, og så blir det så stille og fint, som snø. Tror du ikke at Gud skapte snøen for det, at det skulle bli stille og fint?