Luke 19: Maria Navarro Skaranger

Maria Navarro Skaranger brakdebuterte i 2015 med romanen "Alle utlendinger har lukka gardiner". Les hennes julefortelling her.

Maria Navarro Skaranger f. 1994 fra Romsås i Oslo. Brakdebuterte i 2015 med romanen «Alle utlendinger har lukka gardiner», som ble skrevet på såkalt kebabnorsk. Boken ble tildelt Debutantprisen 2015 og fikk fantastiske kritikker. Debutboka ble solgt til Danmark allerede før utgivelsen i Norge.

 

Av Maria Navarro Skaranger

 

Beina går av seg selv, det er som å kjøre bil, automatisk, jeg skal ut og svinge til venstre nede i krysset, sette meg ved et av bordene langs vinduene, det er tidlig om morgenen og det er tomt, ingen er her nå. Det er ikke vondt, det strammer bare, de har sydd meg igjen og kroppen er så slapp at jeg ikke kan holde igjen, tisser jeg kommer alt til å renne nedover beina mine. Det kommer til å ta mange uker. 

Purra kom med blåveis, hun har begynt å løpe igjen, inn i skogen på Bygdøy, der hvor alle blåveisene er og det er ikke lov til å plukke dem, men hun gjorde det likevel, hun kom med dem i aluminiumsfolie og sa at hun kunne være en ekstramamma for barnet og at det ikke gjorde noe å være alenemor.

Du kan gjøre ting som alenemødre gjør, gå på politiske møter og ta han med, ha med barnet på blindern, du kan melde deg inn i en barselgruppe, sa hun.

Jeg er jo et barn selv, sa jeg.

Hun skal hente oss når det er klart, når barnet har vokst litt til og når han har begynt å drikke melk, nå bare venter jeg. Jeg sover eller så ser jeg på tv eller så går jeg til barnet. Han ligger der og er rød og jeg får stikke henda mine inn i hullene på kassa. Han ligger uten pledd, bare med en liten bleie, for lyset er så sterkt, det varmer. De har festet noen ledninger til kroppen, den ene går ut av nesa og er for pustinga, det er bare sikkerhet, sa de, han er frisk, kom ut litt tidlig, men han er frisk. Jeg spiser alene, paret fra naborommet setter seg ved et annet bord. Hun har på sandalene, de er for små, føttene hennes er hovne og helen detter litt utafor, kanten gnager seg inn i foten hennes, det må være vondt for henne å gå på dem. De er polske, dette er deres første barn, en liten gutt på under to og en halv kilo, de ber høyt om kveldene og synger for det lille barnet. Det hender jeg hører dem når jeg går i gangen, stemmen til faren er mørk og han synger så vidt, tonen treffer på noen få ord bare. En kveld stod døra på gløtt og jeg kikket inn.

Så fint dere synger, sa jeg. De smilte.

Jeg lurer på om de kunne se det. På ansiktet mitt eller på øynene, at jeg ikke var klar og at det ikke passa. Jeg hadde den blå kåpa, den mangler en knapp og jeg hadde ikke rukket å få på meg skoa. De spurte ikke om hvor faren var, bare om jeg kjente noen som kunne ta med alle tinga mine, tannbørsten og veska og bæresetet. Purra, sa jeg. Jordmora så litt rart på meg og på lappen med telefonnummeret, jeg kunne kanskje skrevet et ordentlig navn for å gjøre det lettere, men de kan ikke spørre om sånt, alenemødre kommer inn hele tiden. Hvis jeg ville kunne jeg sagt at faren dro fra meg, eller jeg kunne sagt at jeg ikke visste at jeg var gravid, jeg var ute og jeg hadde hatt litt vondt i magen, den var ikke noe stor eller noe, så gikk jeg på do, trodde jeg skulle drite skikkelig og i stedet så jeg bare et hode på vei ut av tissen min. Det skjer med noen, ikke mange, men noen, plutselig er fødselen i gang og de har hatt to måneder på å forberede seg, eller to uker, eller ingenting.