Den stille uke

Fra Palmesøndag går fastetida inn i en ny fase. Forberedelsen er over, og kirken går inn i den høytidelige markeringen av Jesu lidelse og død, som begynner med at Jesus rir inn i Jerusalem.

Markeringen av Jesu lidelse og død hører med til de aller eldste delene av kirkeåret, ja, egentlig er den utgangspunktet for hele tanken om å følge Jesus gjennom året.

På slutten av 300-tallet begynte man å markere lidelsesveien. At det først skjedde i Jerusalem, er kanskje ikke så overraskende. Der kunne man bokstavelig talt gå i Jesu fotspor. Nokså raskt spredte skikken seg i hele kirken, og ble en kraftig impuls til å leve seg inn i lidelsesfortellingen.

Kirkeklokkene tiet

I noen reformatoriske kirker, ikke minst de mer evangelikale, er lidelsesfortellingen tonet kraftig ned, men i Norge har den liturgiske feiringen alltid hatt en sterk posisjon både i gudstjenestene og i samfunnet.

Helt til for få år siden var Langfredag en stille dag også i samfunnet som helhet. Betegnelsen stille uke, kommer av at kirkeklokkene enten tiet helt i denne tida, eller at kolven (pendelen inni klokka) ble pakket inn i tøy, slik at klokkeklangen ble svært dempet.

"De hellige tre dager"

I vår tid har det foregått en fornyet bevisstgjøring omkring den liturgiske siden av feiringen. Det begynte med at den katolske kirken i 1955 restaurerte sin feiring, noe som har vært en sterk impuls for andre kirkesamfunn, også for Den norske kirke.

Tyngdepunktet i feiringen er gudstjenestene fra Skjærtorsdag ettermiddag til den store vigilien (våkegudstjenesten) natt til Påskedag. Det er mer vanlig å se de ulike gudstjenestene i denne perioden som deler av én stor liturgisk feiring, kalt «de hellige tre dager». Det øker også forståelsen for at hver kirke/menighet så langt som mulig må markere alle de forskjellige delene av denne tida.