Ved Jesu grav møter vi livet

Påskedagens evangelium slik Lukas skriver om det, begynner slik: «Ved daggry den første dag i uken kom kvinnene til graven». Denne setningen har alltid berørt meg sterkt. Den er så gjenkjennelig. Vi er mange som har gått til en grav med sorg.

Biskop Ann-Helen Fjeldstad JusnesAv Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, biskop i Sør-Hålogaland
 
Det var sorg og usikkerhet som preget kvinnene på vei til Jesu grav. Sorg over å ha mistet en de elsket og en de hadde trodd på og satt sin lit til, og usikkerhet fordi de nå var redd for hva fremtiden ville bringe.

Akkurat slik er det når vi tar avskjed med noen som er dødd fra oss, sorg og usikkerhet. For en tid siden ringte en eldre kvinne meg, hun har mistet sin mann det siste året. Men det var ikke den sorgen hun ville snakke om. Hun er en av dem som har åpnet hjemmet sitt for mindreårige flyktninger. «Gutan har sotte rundt bordet mitt og spist pizza, de har hjulpe meg og vi har blitt glad i kverandre. Nå er noen av dem rømt fordi de er så redde for å bli sendt tilbake til sitt hjemland. Nå er de på farlig flukt igjen, og hjertet mitt blør av sorg og usikkerhet».
 
På mange måter er verden full av sorg og usikkerhet. Bomber dreper våre søsken i kirker i Egypt, barn i Syria  ødelegges av kjemiske bomber, jenter i Nigeria kidnappes til tvangsekteskap, familier i Afrika rammes igjen av tørke, en kvinne som er datter og mor dør av en overdose, - og terrorhandlingen som rammet vårt naboland Sverige, - det er sorg, sorg, sorg.

Vår påskefortelling handler om det samme. Om sorg, om lidelse, om adskillelse og død.
 
Det står at kvinnene gikk til graven ved daggry, i det sola steg opp. Det er som om denne tidsangivelsen bærer bud om at det ikke bare er døden de går mot. For der ved graven opplever de jo ikke døden, men livet. Det underfulle sterke livet som ikke engang døden kunne overvinne. De lette etter Jesus den korsfestede, han som var død noen dager før, men de møtte en engel som sa: «Han er ikke her, han har stått opp». Jeg tenker at akkurat da steg sola mer og mer på himmelen og gravhagen lå badet i lys.
 
Dette er grunnfortellingen i den kristne tro. Den fortellingen som gir liv til vår tro og styrke til vårt håp. Den fortellingen som trosser all sorg og død og fortvilelse og holder oss fast i et uforståelig håp, en urokkelig tro på aldri å gi opp kampen for livet.
 
I kirker og bedehus, på gater og torg over hele verden skal vi igjen minnes påskefortellingen og feire oppstandelsen. Ikke som noe som bare angår det indre troslivet, men som en proklamasjon inn i en verden av sorg og død: Det finnes noe annet, det finnes et håp, det finnes et daggry! Det finnes en guddommelig drivkraft som vekket Jesus opp av døde, og som gir oss tro på livet og ansvar for å kjempe lysets og godhetens sak!
 
En påskedagsmorgen hadde vi ottesang på en kirkegård ytterst ved havet i Lofoten. Idet vi sang «Deg være ære, Herre over dødens makt» kom sola frem over fjellet, havet blinket av lys og solskinn og de yre  måseskrikene akkompagnerte sangen. Det var daggry, natten og døden var ikke det sterkeste lenger.
 
Jesus lever og vi skal leve med ham!
 
 
Nå er det morgen
Tåkene letter
Fuglesang vekker
livet  på jord.
Takk Gud for sangen
dagen og lyset
Sannhetens kilde
som er ditt ord.
 
Jesus du oppstod
Ren og forklaret
Langs våre veier
Har du din vei.
Vakker er jorden
Mektig er håpet
Alt skal fornyes
herlig i deg.
(Fra Norsk Salmebok N 13 nr. 801 -  Anders Frostensson / Eyvind Skeie).