En evangelisk-luthersk kirke

Den norske kirke bekjenner den apostoliske kristne tro, som har Guds åpenbaring i Bibelen som grunnlag. Trosbekjennelsen fremsies av menigheten ved alle gudstjenester i Den norske kirke. Vanligvis brukes den apostoliske trosbekjennelsen som er et konsentrat av apostlenes (Jesu disiplers) undervisning.

Den norske kirke har fem bekjennelsesskrifter:

De tre som alle stammer fra oldkirken, og som de fleste kirker står samlet om:

  • Den apostoliske
  • Den nikenske
  • Den athanasianske trosbekjennelse


Og to fra reformasjonstiden:

  • Den augsburgske bekjennelse av 1530 (Confessio Augustana)
  • Luthers lille katekisme.


Det viktigste grunnlaget for kirkens bekjennelse er naturligvis Bibelen. Sentrale formuleringer av den kristne tro finner du også i salmene i Norsk Salmebok.

Selv om den lutherske kirke understreker Bibelens suverene autoritet, anerkjennes også bekjennelsesdokumentene som autoritative. Den evangelisk-lutherske nøkkel til å forstå Bibelens budskap er at den handler om krav og gave, lov og evangelium.

I Det Gamle Testamente ligger vekten på Guds lov. Menneskenes brudd på Guds lov må sones gjennom offer. De gammeltestamentlige profetene gir løfter om at Messias (Befrieren) skal komme.

I Det Nye Testamente er hele fremstillingen sentrert omkring Jesus. Han er selv oppfyllelsen av løftene fra Det Gamle Testamente. Han levde et menneskeliv uten synd og oppfylte Det Gamle Testamentes Messias-profetier ved å gi sitt liv som løsepenge for menneskeheten.

Jesus opphever ikke noen av Guds lover fra Det Gamle Testamente. Han skjerper tvert imot kravene til hvordan vi mennesker skal leve. Men Jesus forkynner at mennesker ikke kan få fred med Gud og evig liv ved å leve prektig. Stilt overfor Den hellige Gud vil alltid menneskets syndige natur overskygge prektigheten. Jesus forkynner at ingen blir frelst uten å ta imot tilgivelse.

Forståelsen av evangelisk luthersk lære (Den norske kirkes lære) er nært knyttet til formuleringene "Rettferdiggjørelse ved tro alene" og "Skriften alene". Luthersk teologi tar utgangspunkt i spørsmålet "Hvordan blir mennesket rettferdig for Gud?" Alle mennesker er underlagt arvesyndens opprør mot Gud og Gud forlanger soning for synd.

Det enestående ved Bibelens frelsesbegrep er at Gud selv sørget for denne soning. Jesu død på korset på Golgata og hans oppstandelse fra graven tre dager etter døden, forstås som "forsoningsverket". Gud har selv, gjennom sin egen sønn Jesus Kristus, bygget en bro over motsetningsforholdet mellom menneskene og Gud. Mennesker som tar imot Jesu frelsesverk blir Guds barn av bare nåde. Mennesket kan ikke på noen måte bidra til sin frelse. Ikke en gang troen kan eller skal prestere noe over for Gud. Troen ses som en gave som Gud gir ved sin Ånd.

"Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliget meg og holdt meg fast i den sanne tro...." skriver Luther i sin forklaring til den tredje trosartikkel. Den tro som gjør mennesket rettferdig overfor Gud, er tilliten til Guds nåde for Kristi skyld.

Gud tar altså - gjennom Jesus Kristus - mennesket til nåde, "gir det sin Ånd, gjør det til sitt barn og tar det inn i sin troende menighet", som det heter i Den norske kirkes dåpsliturgi. Kirken bruker begrepet "nådemidler" om Guds ord, dåpen og nattverden. Dette forstås som de midler Gud gir sin nåde gjennom.

Den lutherske forståelse av at det troende menneske kan nå visshet om sin frelse har sin bakgrunn i at frelsen utelukkende bygger på Guds nåde. Dette henger sammen med det lutherske synet på Bibelen, spissformulert i uttrykket  "Skriften alene".