Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Folkekirken er ikke død

«Kirken er bærer av både historisk og levende kulturarv, av lange linjer og en dagsaktuell, levende tro. Vi kan trygt stå oppreist og snakke om kulturarv og tradisjon. Men aldri på en banaliserende, ekskluderende eller brutaliserende måte», skriver leder i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum i Aftenposten i dag.

Human-Etisk Forbund (HEF) ved Trond Enger og Kaja Melsom har fått spalteplass i Aftenposten 13. september for å fyre av en bredside mot norske politikere og Den norske kirke.

Det faller dem tungt for brystet både at politikere ønsker å ta vare på folkekirken og at Den norske kirke selv arbeider politisk for å sikre trygge rammevilkår for kirkens arbeid videre. Dermed fyrer de av en bredside og stiller det retoriske spørsmålet: Skal politikerne redde en folkekirke som folket selv vender ryggen? At «folket selv» vender Den norske kirke ryggen, er en påstand som faller på sin egen urimelighet. Den norske kirke er en av kirkene i Europa med størst oppslutning i befolkningen: 3,7 millioner medlemmer, eller 71% av befolkningen. En kirke som har så bred oppslutning kan knapt kalles en kirke i krise. Selv med en svært brukervennlig selvbetjeningsløsning for inn- og utmelding, er det kun et fåtall som velger å melde seg ut. I tillegg er 560.000 mennesker medlemmer i andre tros- og livssynssamfunn, og av disse er over halvparten kristne.

Den norske kirke har mistet medlemmer de siste årene. I stor grad handler dette om at sammensetningen i befolkningen har endret seg. Det finnes ikke lenger en kristen enhetskultur i Norge. Den er i løpet av det siste hundreåret avløst av et stadig større mangfold i trosforestillinger og livssyn, i religiøse kulturuttrykk, tradisjoner og skikker. En økende andel av befolkningen regner seg som ikke-religiøse og har ingen tilknytning til et bestemt tros- eller livssynssamfunn. Kirken har en selvsagt plass midt i livssynsmangfoldet.

HEF mener at «når folket slutter å tro på Gud, begynner kirken å snakke om seg selv som tradisjonsformidler og kulturelt fellesskap snarere enn trosfellesskap.» Den norske kirke har alltid med stor frimodighet snakket om begge deler. Kristendommen har preget vår kultur i tusen år og kirkene står som kulturelle fotavtrykk over hele landet. Selvsagt har vi en arv vi ønsker å føre videre. Og like selvsagt er vi et kirke- og trosfellesskap som hele tiden formidler troen på Jesus midt i det helt vanlige livet. Noen kommer med tydelig tro, andre med tvil. Noen kommer ofte, andre sjeldnere. Kirken er bærer av både historisk og levende kulturarv, av lange linjer og en dagsaktuell, levende tro. Vi kan trygt stå oppreist og snakke om kulturarv og tradisjon. Men aldri på en banaliserende, ekskluderende eller brutaliserende måte.

HEF anlegger helt særlige regler for hvem de mener fortjener å være medlemmer i kirken. Det holder ikke å være et døpt medlem, HEF ser ut til å mene at man bør avlegge en spesiell trosprøve i tillegg. I kirken er et medlem et medlem og vi ønsker å ivareta interessene til alle medlemmer. Vi finner ingen grunn til å skjerpe medlemskravene. HEF bidrar her faktisk til å snakke ned menneskers tro – og føyer seg som sådan inn i en lite ærerik tradisjon. Jeg har hørt så mange mennesker si at de ikke kan definere seg som kristne, men at de ber aftenbønn hver kveld. Det er mye skjult tro i Norge, mye religiøs bluferdighet og mange – alt for mange – opplever at deres tro ikke er bra nok, at deres liv ikke er bra nok. Den norske kirke ønsker ikke å snakke ned menneskers tro, eller legge inn terskler.

HEF bidrar i artikkelen til å vedlikeholde myten om de tomme kirkene. Dette stemmer ikke. Kirkene brukes hele uken igjennom, og er fylt av folk i alle aldre. Det er barnekor og konserter, sorgsamtaler og kulturkveld for syriske flyktninger. Konfirmasjonstallene er stabile og gravferdstallene er høye. Kirkene betyr mye i lokalsamfunnene – og de tas i bruk. De er dessuten er en viktig del av norsk kulturarv som Den norske kirke arbeider aktivt for å ta vare på. Nettopp bruk er det beste vern av disse byggene.

Vi må tenke tro og livssyn som en ressurs både i lokalsamfunn og i storsamfunn. Et livssynsåpent samfunn anerkjenner at tros- og livssynssamfunn er samfunnsinstitusjoner som opprettholder, bygger og utvikler fellesskap. Og Den norske kirke har – i kraft av sin oppslutning og historie – et særlig ansvar for å bidra inn i samfunnsutvikling og samfunnsdebatt. Men dette er et ansvar vi selvsagt deler med andre tros- og livssynssamfunn.

Til slutt renner det helt over for HEF, når de hevder at det vil true vår sivilisasjon hvis koplingen mellom norsk og kristen får sterkere fotfeste: Dette vil føre til en polarisering mellom islam og kristendom, hevder HEF. Dette har ingen rot i virkeligheten. HEF og Den norske kirke har vært medlemmer i Samarbeidsrådet for Tros- og Livssynssamfunn (STL) i 20 år. Der har vi sammen forsøkt å snakke sammen om våre ulike interesser og innsteg til tros og livssynspolitikken. Den formen HEF her velger, er ikke egnet til dialog med verken andre trossamfunn eller med politikere. Vi står foran en behandling av en ny tros- og livssynslov i Stortinget til våren. Der skal vanskelige avveininger mellom særbehandling og likebehandling av ulike størrelser gjøres. Hvis dette skal lykkes, bør alle bidra til en saklig debatt.

Kristin Gunleiksrud Raaum, leder i Kirkerådet

(Denne artikkelen ble først publisert i Aftenposten 19. september 2018)