Hva gjør en fadder?

Kan jeg velge en fadder som jeg tror ikke kommer til å be? Solveig Kloppen, kjent blant annet fra ulike tv-program, har møtt to prester og stilt spørsmål om dåp som mange av oss lurer på, men ikke spør om.

I podcasten Søndagsskole for voksne samtaler Solveig Kloppen med prestene Trond Bakkevig og Silje Kivle Andreassen. I episoden Er det egentlig greit at foreldre velger religion for barna sine, snakker de om dåp.

Fadderens oppgaver

I Den norske kirke døpes barn, unge og voksne. De fleste blir døpt i en gudstjeneste, spesielt gjelder dette når det er barn som blir båret til dåp. I kirken kan du ha med deg så mange du ønsker i dåpsfølget. Men de som alltid er med, i tillegg til foresatte, er minst to faddere.

– Men hva gjør en fadder? spør Solveig Kloppen.
Trond Bakkevig forteller at både foreldrene og fadderne får i oppgave å be for barna, lære dem selv å be og la dem komme til nattverd.

– Her tror jeg det er mange faddere som svikter, sier Solveig, og legger raskt til: «Eller – kaller man det å svikte
 
– Nei, vi kaller det ikke å svikte. Men det er nok flere, både foreldre og faddere, som kunne ha hjulpet barna å komme til nattverd. Det er ikke lenger vei til nattverdbordet enn til døpefonten. Men når det er sagt, de fleste mennesker som først har blitt faddere, sender nok opp en bønn for barnet i ny og ne. Selv ber jeg en bønn for fadderbarna mine når jeg hører de ni faste klokkeslagene på slutten av hver gudstjeneste. De ni slagene hører jeg om jeg er ute på gata eller inne i kirka. Da ber jeg en bønn for hvert av fadderbarna mine på det enkelte slaget. Dette er en form for fast bønn, og da trenger jeg ikke gå rundt med dårlig samvittighet ellers. Det er et litt enkelt og konkret tips som mange kan få til, sier Bakkevig.

Faddere som ikke ber

– Som fadder skal man altså be for barnet. Men om jeg ikke ber for barnet, kan jeg være en god fadder likevel? spør Solveig.

– Jeg forstår det kan være uvant å be, sier Trond. – Men hva med å snu om på spørsmålet: Hvorfor skulle jeg ikke be for barnet jeg er fadder til? Det er ikke snakk om å be en halvtime hver dag. Det er mer bare å si: «Gud, kan du ikke se til dette barnet?»
 
Solveig er likevel ikke sikker på om noe så enkelt er enkelt nok.

– For mange er det jo ikke naturlig å henvende seg til Gud på den måten der?

Og hva gjør man da? Kan man øve på det? sier Solveig.

– Når du først har stilt deg opp og blitt fadder for et barn, da synes jeg ikke at et lite hjertesukk for barnet, rettet mot Gud, er en veldig tung fadderplikt? spør Trond Bakkevig.

Et lite sukk

– Men er det sånn at flere burde tenke seg om før de sier ja til å bli faddere? Jeg tror nemlig jeg kjenner mange som er faddere som aldri har sendt en bønn av gårde for sine fadderbarn? innvender Solveig.

– Det er også en bønn å nikke når alle i gudstjenesten ber for barna og du står foran i kirka og er fadder. Og jeg tror at de fleste deltar i denne lille bønna for barnet. Og det trenger altså ikke være snakk om så mye mer enn det, sier Trond.

– Det kan hende at vi som kirke må kommunisere forventningene til fadderrollen litt tydeligere når vi snakker til fadderne, og understreke at det ikke trenger å være så omfattende, sier Silje Kivle Andressen.

– Ja, jeg tror det, sier Solveig Kloppen og oppsummerer det slik: Det handler vel om å kunne si: «se til mitt fadderbarn».

Les mer om podkasten og lytt til Søndagsskole for voksne her!

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"