I en nesten vinterkald Trefoldighetskirke i Oslo sentrum fredag formiddag, ga preses Olav Fykse Tveit varme til budskapet om at forsoning er kirkens oppdrag.
– Kirken må både tale, og handle. Kirken må erkjenne at mangelen på forsoning er en del av vårt problem, ikke bare samfunnets og de andres problem. Vi må la Kristi kjærlighet drive oss inn i forsoning, enkeltvis og som fellesskap, sa Fykse Tveit.
– Vi må helt enkelt «walk the talk» som det heter på dårlig norsk.
Slik oppfordret han alle biskopene og tilhørende til å handle.
Det som er viktig er ofte vanskelig
– Forsoning er vanskelig. Men det som er viktig er ofte vanskelig. Derfor skal vi prøve å gjøre noe med det, sa Fykse Tveit, før han spurte: – Men hva gjør det så vanskelig?
Det er flere svar, blant annet viljen til å se hva man må ta tak i, og faktisk ville ta tak i det.
Han viste til urfolksteologen Tore Johnsens forutsetninger for forsoning, som bygger på erkjennelse, uttrykt anger og gjenoppretting:
- Erkjennelse innebærer at representanter for den mektige parten og representanter for den parten som det er gjort urett mot må ha en grunnleggende felles erkjennelse av kva som har skjedd.
- Uttrykt anger innebærer at en person eller et organ for den mektige parten må uttrykke en form for unnskyldning over det som har skjedd, og at dette må skje på vegne av alle som hører til den mektige parten.
- Gjenoppretting innebærer at det må skje en endring. Historien må gi føringer for kva innholdet i en gjenopprettelse skal være, men minimumsvilkår for en stat vil for eksempel være endring av lovverk, tiltak for ny kunnskap hos de som hører til den mektige parten, og nye økonomiske prioriteringer.
– Men det er også troen på at det er mulig som er vanskelig. Kan vi for eksempel tro på forsoning mellom ukrainere og russere etter denne krigen? Den russiske aggresjonen mot et naboland, et nabofolk og mot russisk-ortodokse ukrainere er et stort økumenisk sår. Det store problemet på sikt blir hva det vil ha å si for relasjonen mellom folk.
Kirken har både gitt grunnlag for og bidratt i undertrykkelse
Fykse Tveit mener Den norske kirke både var en viktig premissleverandør for og gjennomfører av fornorskingspolitikken mot den samiske befolkningen i Norge.
– Kommisjonen som nå gransker fornorskingspolitikken og urett mot samer, kvener og skogfinner vil peke på at Den norske kirke både var en viktig premissleverandør for og gjennomfører av fornorskingspolitikken når de leverer rapporten sin i juni neste år.
Han sa at kirken må aktivt understøtte samisk kirkeliv, og stå opp imot urett gjennom for eksempel å etterlyse at høyesterettsdommen som kjente vindkraftutbyggingen på Fosen og Haraheia ulovlig, fordi det krenker retten reindriftssamene har til kulturutøvelse.
– En annen gruppe som Den norske kirke har undertrykket er skeive. Dette var bakgrunnen for at Bispemøtet tidligere i år kom med en uttalelse som erkjente at kirken har bidratt til et ideologisk og teologisk bakteppe for diskriminering og undertrykking av skeive, og vi vet at kirken selv har praktisert avvising og fordømmelse av skeive.
– Kirken har påført mennesker stor skade og smerte. Dette må vi arbeide videre med, sammen med de det gjelder, sammen med de som har mye å fortelle. Vi har begynt å høre historier. Vi skjønner at vi må høre mer, og at mange har behov for å fortelle mer. Vi prøver å skolere oss som organisasjon for å forstå mer.
Fykse Tveit understreket at det er mange flere grupper som både burde vært og kunne vært nevnt i denne sammenhengen.
Må også fokusere på samtiden, mener respondentene
Aftenposten-kommentator Frank Rossavik, Tana-ordfører Helga Pedersen og fengselsprest Elisabeth Kjetilstad var invitert for å kommentere det kirkelederen hadde sagt.
Rossavik understreket hvor komplekst og utfordrende forsoning egentlig er, og at full forsoning ikke alltid må være det fremste målet.Han spurte heller om kirken burde bidra i samtiden, med å bringe motparter i konflikter noen skritt nærmere hverandre.
Pedersen mente at å bli sett og hørt er et viktig virkemiddel for å gå videre. Hun løftet frem kommisjonens arbeid, og kirkens arbeid i møte med menigheter og enkeltmennesker. Dersom dette kan gi folk en anledning til å fortelle det folk har opplevd og ta i mot det, og gi folk en forståelse av at det tas i mot, er det et viktig virkemiddel til å kunne gå videre, mente hun.
Kjetilstad delte erfaringer fra arbeidet som fengselsprest i Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt, der innsatte soner lange dommer. Hun sa at kjærlighetens kraft kan skape forvandling.
Preses Olav Fykse Tveit satt pris på responsen.
– Kirken kan bare gjøre noe med fremtiden. Vårt budskap om forsoning kan virke litt monolittisk. Det vi trenger å gjøre i søken på forsoning og soning, er kanskje vel så viktig som å oppnå full forsoning, sa han. – Men vi må alltid forsøke.