Olav Fykse Tveit, preses i Den norske kirke
Søndag er det allehelgensdag. Tusenvis av lys tennes på kirkegårder og gravlunder landet rundt. Vi kan minnes våre døde og finne trøst i fellesskapet rundt sorgen og savnet. Over hele landet åpner kirkene sine dører denne dagen. Det inviteres til fellesskap og stillhet, samtaler og gudstjenester. Her kan vi møte andre som også sørger.
Forhåpentligvis har de som har mistet noen kjære flere å dele sorgen med i år enn i fjor. Men selv om smittevernrestriksjonene er lempet på, og pandemien ikke lenger tar så stor plass i livene til mange av oss, er det fremdeles mennesker som må være ekstra forsiktige. Noen er avskåret fra venner og familie. Andre må fremdeles leve isolert og i avstand til andre mennesker. Disse kan oppleve allehelgensdag ekstra tungt. Hvis de har mistet noen kjære i løpet av det siste året, risikerer de også å miste folk de kan sørge sammen med. Sorg tar tid og sorgarbeid er krevende. Når livet vibrerer på sitt sterkeste, trenger vi hverandre.
Vi lever i en tid hvor døden gis liten plass i samfunnet. Døden er i mange sammenhenger fortrengt fra hverdagslivet og overlatt til helsevesenet og eksperter. Vi vil helst slippe å forholde oss til døden. Men døden rammer oss likevel – like absolutt, overraskende eller helt naturlig, som den alltid har gjort. Å måtte forholde seg til døden, og døende, kan for mange oppleves ekstra tungt. Ikke bare kan tapet av avdøde være tungt å bære, men det kan også være vanskelig å sette ord på og ha et språk for døden når vi trenger det som mest.
I denne situasjonen ser vi at allehelgensdag betyr stadig mer for stadig flere. Det er en vakker tradisjon å tenne lys på gravene. Lysene skinner i mørket og sier mye om sorg og savn, men forteller også at den døde ikke er glemt. Det arrangeres minnegudstjenester med ord og toner, fellesskap, lystenning og et budskap om håp som kan gi oss kraft til å gå veien videre. På denne måten kan mennesker få gi sorgen rom og plass. Vi kan la tanker og følelser komme til uttrykk ved en grav eller i et kirkerom.
Allehelgensdag er dagen for fotoalbum og erindringer, glede og gråt. Det er en dag for samtale om den som har gått bort. Å verne om de gode minnene, å bearbeide sorgen og tapet i møte med både liv og død er viktig. For noen kom døden så altfor tidlig. For andre kom den som en naturlig avskjed, som en del av livets gang.
I kirkene jobber mange mennesker som ukentlig forholder seg til død, begravelser, sorg og tap. I kirken løfter vi frem håpet om Guds omsorg og ordet om Jesus, som vi tror blir værende hos oss i liv og død, i glede og i sorg. Det er dette som også kommer til uttrykk i vår bønn og vår takk på allehelgensdag. For kjærligheten er sterkere enn døden, og lyset er sterkere enn mørket.