Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

– Ble møtt med varme, åpenhet og humor

– En dag trengte jeg brått noen å snakke med. Valget falt på prest. Et svært uventet valg fra min side, skriver Anita Reitan i et av de mest leste innleggene på Verdidebatt denne uka.

– Jeg skrev innlegget fordi jeg ønsker at andre kan få øynene opp for rollen presten kan spille, forteller Reitan. Hun beskriver seg selv som en "som aldri gikk i kirken". Men etter en tøff opplevelse trengte hun noen å snakke med.

– Jeg tror mange ikke er klar over hvilken ressurs en prest kan være i en slik sitasjon, forteller Reitan, som likevel tok sjansen. Ingen enkel beslutning, men hun har aldri angret. Det første møtet førte til mange timer med sjelesorg i løpet av tre år, hos etter hvert tre prester.

Anbefaler flere å kontakte prest
– Jeg har mye å takke dem for. Takket være deres sjelesorg og oppfølging har jeg lagt hendelsen bak meg og gått videre i livet som en trygg og sterk person. Å tenke at vi skal klare oss uten prester er for meg nå helt absurd. Med denne erfaringen kan jeg ikke forstå at ikke flere har kontakt med prest, skriver hun.

Reitan har fått mange gode tilbakemeldinger på innlegget.
– Hensikten med å skrive det var både å løfte fram en yrkesgruppe som jeg synes er beskjedne på egne vegne, og å anbefale andre, også ikketroende å oppsøke en prest i en vanskelig situasjon.

 

Her er hele innlegget, som først ble publisert i Vårt Land 5. august:

I et stadig mer sekularisert samfunn, hvor troen får mindre fotfeste hos befolkningen, blir kirke og prest mer fremmed. Mange mennesker setter så å si aldri sin fot i en kirke med unntak av dåp, konfirmasjon, bryllup eller gravferd. Å gå i en gudstjeneste uten å være gjest i en stor begivenhet, tilhører sjeldenhetene og er for mange en fjern tanke. Færre mennesker har kontakt med prest, og det kan fort bli slik at vi ikke ser den store nytten heller. For hva skal du med denne presten som åpent og helhjertet står for sin tro og som er fjern fra din egen hverdag og virkelighet?

Obligatoriske møter
Jeg var en av dem som aldri gikk i kirken. Jeg kan ikke huske at jeg en eneste gang har vært på gudstjeneste uten å være invitert til fest. Og da gjerne til dåp utført i ren tradisjon uten vekt på dåpens budskap. De andre gangene har vært i forbindelse med bryllup og gravferd eller for å gå på konsert. For å være ærlig har jeg vært flest ganger i kirken i forbindelse med julekonsert, ikke så ulikt mange andre. Prest har jeg knapt hatt kontakt med, hvis vi ser bort fra de obligatoriske møtene i forbindelse med dåp, bryllup og gravferd. Tradisjonsbundne ritualer i familien.

Utover dette har jeg ikke hatt kontakt med verken kirke eller prest og jeg levde godt med det.

Men livet kan helt uventet ta en ny vending. En dag trengte jeg brått noen å snakke med.
Etter å ha bidratt i en begravelse, noe som ble svært traumatisk, trengte jeg akutt hjelp. Jeg trengte hjelp til å sortere tanker og følelser, men jeg ante ikke hvor jeg skulle henvende meg. Fastlegen var ikke tilgjengelig og det var mange ukers ventetid hos psykolog. Valget falt på prest. Et svært uventet valg fra min side. Aldri før hadde jeg hatt samtale med prest. Det var ingen enkel beslutning å ta, men jeg tok sjansen. En beslutning jeg aldri har angret på.

Utallige samtaler
Siden den første samtalen, hvor jeg ble møtt med stor forståelse og varme, har det blitt utallige samtaler. Samtaler fordelt på tre ulike prester gjennom tre år. Tre ulike prester som alle har mottatt meg med varme, åpenhet og humor. Tre prester som har hjulpet meg på forskjellig vis. Der hvor den ene presten hjalp meg med å rydde opp i opplevelsen fra begravelsen, ga sykehuspresten meg nye og ulike perspektiv på situasjonen og viste meg verktøy til å
takle de utfordrende dagene. Soknepresten som kom noe senere inn i prosessen, ble en god samtalepartner og var til stor hjelp da jeg svært overraskende fikk behov for å bli kjent med min egen lokale kirke.

Uten disse tre vise menn vet jeg ikke helt hvordan det hadde gått med meg. Det var helt avgjørende å ha noen å snakke med. Noen som forsto og lyttet uten å stille for store krav. Jeg trengte rett og slett et sted å la følelser og tanker få fritt utløp. Det fikk jeg i disse samtalene. De var tilgjengelige, satte av tid og lot meg få snakke. De lyttet til mine utallige tanker og kom med sine vurderinger og antakelser. De var tålmodige når jeg var motløs, og de heiet når jeg var optimistisk. For hver samtale kjente jeg at det hjalp. At jeg tok et skritt i riktig retning. For det var dette jeg trengte. Jeg hadde behov for støtte og forståelse og det gikk opp for meg at jeg for første gang i livet trengte sjelesorg. Og at disse var gode på det, var det ingen tvil om.

På dypt vann

Det var underlig og uvant å snakke med prest, så jeg ble temmelig overveldet
etter disse samtalene. Jeg hadde vel aldri trodd at jeg noen gang skulle snakke med prest, og nå hadde jeg plutselig uoffisiell norgesrekord i prestesamtaler. Det var komisk og uvirkelig. Snakk om å bli kastet på dypt vann og få uventet hjelp. Det var ikke tvil om at de tok meg på alvor. Da jeg tidlig i prosessen ba dem om ikke å snakke om tro, respekterte de det fullt ut. Ikke én gang snakket de om Gud eller presset meg den veien med å foreslå ritualer
eller bibelvers, og det gjorde at jeg stolte på dem. Det hadde vært lett for dem å bringe dette på bane og la det bli tema, men de lot det være. Vi fikk en form for gjensidig respekt. Jeg respekterte deres tro som var innlysende i form av deres profesjon og de respekterte mitt ønske.

Og da jeg litt senere i prosessen begynte å kjenne en gryende,
men usikker tro, forholdt de seg rolig og lot meg ta stegene selv. De vandret veien sammen med meg, besvarte spørsmål og tanker rundt tro, men de lot meg finne ut av det alene. De roet det ned, ba meg bruke god tid og kjenne etter. Stikk i strid med det jeg forventet. Jeg kjente en enorm takknemlighet for at de ikke pushet meg, men heller lot meg få ta den tiden jeg trengte. At jeg fikk gå med små skritt på denne helt ukjente veien. Da jeg omsider kom frem til målet og erkjente troen, var jeg glad for å kunne dele det med nettopp dem.

Åpnet øynene
Mitt møte med presteskapet åpnet øynene mine. Jeg visste ikke at prester kunne bistå så sterkt på denne måten. Å bli møtt slik i denne situasjonen har vært utelukkende godt, og jeg har mye å takke dem for. Takket være deres sjelesorg og oppfølging har jeg lagt hendelsen bak meg og gått videre i livet som en trygg og sterk person. Å tenke at vi skal klare oss uten prester er for meg nå helt absurd. Med denne erfaringen kan jeg ikke forstå at ikke flere har kontakt med prest.

Presten har en viktig funksjon i samfunnet, både som medmenneske og sjelesørger. De har kompetanse til å takle traumatiske og uventede hendelser og de er trygge i rollen. Der hvor du vakler, står de stødig og gir deg trygghet. Jeg håper at andre kan se hvilken rolle presten kan spille i et liv og at vi som ikke er så bevandret i det kirkelige miljøet ikke lenger bare forbinder dem med gudstjenester med synkende oppmøtetall. Du vet faktisk aldri når du trenger en prest og hvis du først trenger det, skal jeg love deg at du blir takknemlig for at de finnes.

Anita Reitan

Lørenskog

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / Fjern kirken.no fra blokkert.

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"