Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast!
Det er disippelen Peter sine ord. Det er gått femtito dager siden han fornektet relasjonen sin til Jesus. Tre ganger svarte han: Jeg kjenner ham ikke! Da gol hanen, slik Jesus hadde profetert, og Peter vet med seg selv: Ikke en gang det klarte jeg å stå ved. Jeg er en taper.
Femtito dager senere, etter det utrolige funnet av en tom grav. Etter noen møter med den oppstandne Jesus som virkelig er besynderlige. De er ikke spektakulære, det er ikke røyk, ild, storm når Jesus dukker opp som levende igjen. Det ligner mer på skjør stillhet. Jesus taler varsomt og mildt med den sørgende Maria. Han kommer hjem til disiplene og hilser med fred. Han tenner et bål på stranden og griller fisk og steker brød, så de får mat etter at de har fisket hele natten. Taperen Peter får en ny sjanse. Elsker du meg, Peter? Spør Jesus. Og Peter svarer med den skyldiges lutende skuldre og lammende skamfølelse: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.
Noe skjer. Peter har rettet ryggen. Han taler for en enorm forsamling. Og han slår fast:
Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast!
Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden!
La oss reise oss og synge med Peter, Maria og de andre som stirret inn i en tom grav:
Han er oppstanden, store bud!
Min Gud er en forsonet Gud,
min himmel er nå åpen!
Min Jesu seierrike død
fordømmelsenes piler brøt
og knuste mørkets våpen!
Å røst, min trøst!
Ved hans seier,
som jeg eier,
helved bever.
Han var død, men se, han lever!
Graven var tom. Maria var den første som oppdaget det. Hun var tidlig våken, kanskje hadde hun ikke sovet hele natten. Sorgen var så stor. Lydene fra piskingen av Jesus. Fra mengden som ropte Korsfest ham! Tyngden av kroppen da de tok ham ned fra korset og la ham i graven. Hun kunne ikke få ro. Så stod hun opp, selv om det fortsatt var bekmørkt ute, kledde på seg, og gikk for å se til graven. Kanskje for å forsøke å la det bli virkelighet. Forsøke å forstå det. Han er død. Jesus er død.
Men steinen foran gravhulen var rullet til side. Hun løper av gårde for å finne Peter, og hun møter ham og en disippel til som har tilnavnet «den disippelen Jesus hadde kjær». Da begynner de å løpe også. Og de går inn i graven. Der finner de bare linkledet som de hadde svøpt Jesu kropp i. Og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. De to delene ligger ikke på samme sted. De ser en tom grav, et linklede og et hodetørkle. Og de tror. Fram til da hadde de ikke forstått hva Jesus mente når han fortalte om hva som skulle skje ham.
Like utenfor graven står Maria og gråter. Fortvilet over at også kroppen, liket, nå var borte. Hun står der i morgengryet, utmattet av nattevåket, og hun er iskald på føttene av duggen som har fuktet tærne i de åpne sandalene. En frostiling går gjennom henne. Men bleke stråler av morgensol sniker seg gjennom trærnes bladverk, og fuglene begynner å synge. Da får hun se gartneren. Arbeidsdagen er i gang. Kanskje han vet hvor kroppen er? Først når mannen kaller henne ved navn: Maria! kjenner hun ham igjen. Det er Jesus. Og hun tiltaler ham som hun pleier: Rabbuni! Mester.
Maria slår fast i sitt hjerte:
Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast!
Fra Jerusalem til verdens ender har ordene lydt i totusen år. De har tatt bolig iblant mennesker over hele jorden. De har forandret menneskers liv, de har forandret historiens gang, de har endret universets skjebne.
Hvem var denne mannen som døde der på et bestemt sted, i en bestemt tid, i en virkelighet? Det er ikke et eventyr. Det var ikke «en gang». Det skjedde i Jerusalem. Det var i Getsemanehagen Jesus skalv av redsel så svetten rant som bloddråper til jorden. Det var i templets forgård at Peter fornektet hvem Jesus var. Det var i gatene i Jerusalem at Jesus bar korset sitt, ble dyttet, falt, fikk hjelp av Simon fra Kyrene. Det var i hagen, like ved Golgata, Jesu kropp ble lagt i en ny gravhule. Det er ikke ment å forstås som en myte eller et eventyr. Nei, fortellingene om Jesu liv, død og oppstandelse er omgitt av faktaopplysninger, av vitnebeskrivelser, av lyder og lukter, og er ment til å tros som sant og ekte.
På disse virkelige veiene i Jerusalem, vandret kristne på langfredag også i år. I en sterk økumenisk korsvandring med kristne fra alle de ulike kirkesamfunnene. De er færre nå, de kristne i Jesu eget land. Krigen dreper mange palestinere, og kirkene på Gaza er hardt rammet. Også på Vestbredden gjør krigen seg tungt gjeldene. Det er fryktelige tider for den palestinske befolkningen. Det er virkelig tunge dager for de kristne og for kirkene. Alle som kan, reiser fra landet. Kan du se for deg et Betlehem, et Jerusalem, uten kristne? Det ville være så tragisk. La oss be for de kristne og for den kristne påskefeiringen i Jesu eget land. La oss be for Israels ledere, om at de må gjøre en ende på krigshandlingene, stoppe bombingene og finne fredelige løsninger for veien framover. La oss be for Hamas sine ledere, at de må sette gislene fri, og finne fredelige løsninger for veien framover. La oss støtte vår søsterkirke ELCJHL, den palestinske kirke i Jordan og Det hellige land, med penger så de kan opprettholde sine gudstjenester og sitt aktive arbeid med skoler og annet for hele den palestinske befolkningen.
Men Jesu nærvær og Jesu kjærlighet er ikke begrenset til de steder der Jesus selv vandret. For Jesus er mer enn et menneske som en gang levde. Jesus er Gud, en del av treenigheten, og er alltid bærer av det evige. Jesus er skaper, til stede fra verdens begynnelse som det skapende ord, som Logos, og når Jesus fødes til jorden i Betlehem som menneske, er det skaperen selv som gjør sin entre i det skapte. Med en kropp, en avgrensning, i en tid, ikke bare i evighet. Jesus Kristus er det sanne og klare uttrykk for hvem Gud er. Gud lider med alle som lider, og i Jesu eget rop på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?», rommes alle menneskers erfaring av gudsforlatthet i en fullstendig solidaritet med det lidende menneske. Inkarnasjonen, Guds i-kjøting, tar ikke slutt. Gud er sammen med oss i den virkelige verden, og tar del i vår lidelse.
Så når mennesker på vei til gudstjeneste palmesøndag i den ukrainske byen Sumy blir bombet og drept. Da fortviler Gud sammen med alle som gråter, og naglene som gjennomboret Jesu hender og lagde sår, de kjenner Gud på nytt bli banket gjennom hud, bein og kjøtt, og Gud lider. Når den ukrainske flyktningen blir avvist ved grensen, og sviktet av myndigheter som ikke vil vedkjenne seg henne, vet Jesus hva hun gjennomgår. Han ble selv fornektet. Det finnes ingen grenser for hvilken ondskap og smerte Jesus kjenner. Han ble drept, han ble lagt i en grav. Han for ned til dødsriket. Han er sammen med alt og alle som lider i en medlidelse som ikke tar slutt.
Men Peters ord lyder fortsatt:
Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast!
Har du sett på alterbildet her i kirken? Jeg elsker det alterbildet. Det er jo ingen av de fire evangeliene som beskriver hvordan det så ut da Jesus kom ut av graven. Graven er tom. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er det et av de mest yndete motiv i en altertavle. Jesus som stiger ut av graven. Og se på dette! Det er ingen forsiktig uttreden av graven som fremstilles her. Nei, Jesus nærmest skytes ut av graven, som en kraftfull stråle i en fontene av lys, han strekker armene i været, kledet om kroppen flagrer omkring ham, og energien spruter i gull og rødt og du kan føle hvordan den kroppen er fylt av kraft, styrke og liv!
Jeg glemmer aldri den lille treåringen som jeg møtte her i kirken for noen år tilbake. Hans lillebror skulle døpes, og jeg møtte dem til dåpssamtale. Han var en sånn liten nysgjerrig pode, og jeg så hvordan blikket hans for over hele kirken da han kom inn, han observerte den enorme høyden, han plukket litt på en kirkebenk, og så fikk han øye på altertavla. Da tok han rennafart opp midtgangen, full pinne, helt til han nådde alterringen, og der hoppet han så høyt han kunne, strakte armene i været og etterlignet Jesus med hele sin kropp!
Det øyeblikket lever i meg som et enormt sterkt uttrykk for hva Kristi oppstandelse betyr for oss i dag. For med inkarnasjonen, Jesu liv som menneske i verden, med døden, og med oppstandelsen, vendte den treenige Gud verdens skjebne. Kristus åpenbarer Gud som en som gir seg selv, uten å kontrollere. Kristus skaper rom for frihet og gjensvar, uten tvang. Frelsen er en relasjonell forening med den treenige Gud, i det rettferdighet gis oss som en gave. Jesus kaller oss ved navn. Slik han kalte Maria den første påskedag.
Inkarnasjonen tar ikke slutt. For Jesus er i går og i dag den samme, ja til evig tid. Guds solidaritet med menneskene er evig, og gjennom Jesus ser vi hvordan og hva Gud er: Kjærlighet, lys og liv. Tilknytning, frelse og frigjøring. Kristus er Guds ansikt vendt mot oss mennesker, og vi er invitert til å bli en del av Kristi kropp i verden. Gjennom dåpen forenes vi med Kristus, og blir podet inn på Kristi kropp og får del i hans liv, død og oppstandelse.
Det er en relasjonell forening med den treenige Gud, og vårt kall er å speile Jesus i verden.
Treåringen gjorde det. Han speilet Kristi oppstandelse med et sprang! Kirkens kall, kristnes kall, er å speile Jesu sinnelag, handlinger og vilje i verden i dag. Å vise nåde, og gjøre barmhjertige handlinger, å vitne om Jesus. Å fordømme all ondskap og kalle til omvendelse. Å skape fred.
Jesu Kristi oppstandelse viser oss at døden ikke skal få det siste ord. Lyset og livet skal alltid finne sin vei. Og det er ikke bare en gang der framme, i evigheten, da vi skal se Gud som han er. Nei, det er også nå. For Guds rike er kommet nær. Oppstandelsen tar ikke slutt. Oppstandelsens krefter er her og nå. De lyser der hvor mennesker gjør godt, de virker der hvor kriger tar slutt, de blomstrer der barn får vokse opp i trygghet, de gir seg til kjenne som kjærlighet mellom mennesker, kjærlighet til naturen, kjærlighet til Gud, som er vår skaper, frigjører og livgiver. Gud som er all godhets giver, og som er kjærlighet, lys og liv. Gud som er fred.
Jeg sier med Peter.
Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.
Vi kan leve i troen på at oppstandelsen aldri tar slutt. Mørket skal ikke overvinne lyset. Solen skal alltid bryte frem!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.