Jeg våkner tidlig. Hjertet dunker hardt i brystet og panikken dirrer like under huden. Drømmen var så levende. Lyden av barn som gråter, mødre som skriker, bomber som faller, krøp inn i søvnen og avsluttet den. Møysommelig starter jeg ryddingen i hodet. Jeg snakker stille til meg selv om alt som er godt i mitt liv. Det er fred her i Norge. Du ligger i en varm seng, og foran deg har du en dag der gode mennesker vil være sammen med deg. Langsomt klarner hodet og hjertet roer seg. Jeg vender meg til Gud og legger dagen i Guds hender i det jeg folder hendene og sukker: Kjære Jesus, kunne det ikke bare være et mareritt?
- oktober med all sin gru ligger tungt i minnet. Hamas brutale angrep skremte meg, og fylte meg med sorg. Terrorhandlingene var aldeles horrible, og etterlot så mange mennesker i frykt, sorg og fortvilelse.
Bombingen av Gaza er helt utålelig, og hjertet blør ved tanken på alle barna som er fratatt livet, og på dem som nå er foreldreløse, alene i en verden som har så lite å tilby dem.
I Ukraina fortsetter Putin sin nådeløse fremferd, og under ruinene ligger restene av drømmen om en fremtid med fred og frihet.
Lever vi i en særlig brutal tid? Er verden på vei utfor stupet?
I mine nattlige mareritt kjennes det sånn. Men når jeg våkner og klarner tanken vet jeg at verden har stått overfor minst like vanskelige og uløselige konflikter før, og ondskap og brutalitet har også tidligere sett ut til å overta hele verden. Mørket forsøker alltid å sluke lyset.
Men lyset skinner i mørket og mørket skal ikke overvinne det!
Den første julen, i Betlehem for totusen år siden, var det heller ikke fredelig. En ung mor og en overrasket far opplevde at barnet de hadde fått, Jesus, var truende for kong Herodes. Midt i gleden og uroen over et nytt liv, la Maria og Josef ut på flukt for å beskytte sitt lille barn. Juleevangeliet er en historie som rommer nytt liv, englesang, lys og glede, og samtidig forteller realistisk om hvordan mørket er ubehagelig nært, og at menneskenes liv ofte er preget av frykt, savn og lengsel.
Sånn kan det være for oss alminnelige mennesker i Norge også. At julen rommer lys og glede, men også frykt og lengsler. Det er tøft for mange å få pengene til å strekke til i år. Maten er blitt veldig dyr. Lån tynger. Forventningene til alt som skal finnes på bordet og under treet kan gjøre en urolig. Relasjonene til dem rundt oss er ikke bare enkle. Det kan være ganske traurig og tungt.
Men akkurat som i den første jul er det også mulig å oppdage gleder midt i det vanskelige. Så jeg tillater meg også i år å glede meg til å tenne lysene på juletreet, til å høre de voksne barna snike seg ned i stuen om morgenen julaften for å se om nissemor har fylt strømpene med noe godt, til å synge Deilig er jorden i kirken. Jeg skal kose meg med julegodteriet, og jeg skal lene meg tungt inntil de jeg er glad i, både de jeg er i samme rom med, og de jeg må bringe fram med tanken, og lytte intenst til juleevangeliets fredssang: Ære være Gud i det høyeste og fred på jord!
Så vil jeg tenne to lys. Ett for all som er døde og for alle som sørger og lengter. Og Ett for håpet om en fredelig og god og rettferdig fremtid.
Jeg har tillit til lyset. Jeg tror det kommer fra Gud. Det spres av mennesker over hele jorden. Hver gang gode ord når en annens øre, og hver gang en god handling rekker fram til en som er i nød. Det skjer hele tiden. Bare se rundt deg. Tusenvis av lys er tent av mennesker som vil hverandre vel. Det lyser for deg også. Og for hele verden. Derfor feirer vi jul i år også. På tross av tyngden fra alt som er vondt. For lyset skinner i mørket, og mørket skal ikke overvinne det.
Fredelig og gledelig jul ønsker jeg deg!
Vennlig hilsen
Biskop Kari Mangrud Alvsvåg