Kronikk av biskop Atle Sommerfeldt
Kirken henter sitt grunnlag for møtet med samfunnsmessig ulikhet i Jesu liknelse om «Den rike mann og Lasarus». Den liknelsen forteller hvordan den navnløse rike mannen og den fattige Lasarus etter sin død får ulik skjebne. Den fattige Lasarus lever i Guds omsorg og velsignelse, mens den rike mannen lever i lidelse og nød utestengt fra fellesskapet med Gud. Liknelsen bygger på Det gamle testamentets etikk og viser at Gud ledsager den fattige og utfordrer den rike til ansvar overfor fattige og utstøtte medmennesker. Kirkens oppdrag er derfor å myndiggjøre fattige og utstøtte, og utfordre de velstående og mektige til ansvar og kamp for rettferdighet for alle.
I kirkens historie har dette oppdraget alltid vært representert, men med meget variererende styrke og med svært ulik profil og innhold. I de siste 200 årene har vi i Norge sett hvor vanskelig det har vært for Den norske kirkes lederskap å akseptere endringene fremført av myndiggjorte bønder og legfolk i Haugebevegelsen og organiserte interesseorganisasjoner i arbeiderbefolkningen og blant minoriteter. I vår tid må kirkens engasjement for fattig og rik utfoldes i et demokratisk og rettighetsbasert velferdssamfunn der vår særlige oppgave er å løfte frem og ledsage mennesker som på ulike måter sliter med å finne sin rettmessige plass i et inkluderende og mangfoldig Norge. Vi må ha et spesielt blikk for dem som marginaliseres og opplever kulturens prestasjonspress særlig tungt, enten det er på skole, sykehjem eller arbeidsliv. Men vi må også i større grad understreke de velståendes plikt til å bidra til fellesskapet gjennom skatter og avgifter nasjonalt og globalt. De rikes bidrag kan ikke gjøres til et frivillig anliggende.
Større ulikheter
En tradisjonell målestokk for ulikhetene i et samfunn er Ginikoeffesienten og forholdet mellom de høyeste og laveste inntektsgruppene. Siden 1980 har de høyeste 20 %-ene i Norge økt inntekten sin med 87 %, mens de laveste 20 %-ene har økt med 62 %. Forskjellene er med andre ord blitt større og Ginikoeffisenten har derfor økt med 10 %.
Fjorårets mest diskuterte saksprosabok var Thomas Pikettys «Kapital i det 21. århundre». Han påviser ved historisk analyse at ulikhetene i de industrialiserte landene nå nærmer seg nivået fra slutten av 1800-tallet. En indikator er at de 10 % rikeste i Norge i løpet av de siste 20 årene har økt sin andel av totalinntekten med nesten 10 % - fra drøyt 20 % til snaut 30 % av den samlede inntekt. I 1870-tallets klassesamfunn var de rikes andel bare 10 % høyere – 40%. Piketty retter også søkelyset mot de aller rikeste og påviser at den rikeste prosenten har økt avstanden til resten. Den britiske organisasjonen Oxfam har i forlengelsen av dette beregnet at 85 personer eier like mye som den fattigste halvparten av klodens befolkning.
Piketty påviser at økt ulikhet gjelder i de industrialiserte landene, i ny-industrialiserte land, i fattige land og mellom land globalt. Han mener at dette truer den samfunnskontrakten som har skapt de gode samfunnene i OECD-området og vil true den nasjonale og globale stabiliteten.
OECD offentliggjorde i desember i fjor en analyse som bekrefter at ulikhetene i OECD har økt betydelig de siste 30 årene, men legger mer vekt på at de laveste inntekstgruppene sakker akterut enn at den øverste prosenten stikker i fra. De mener at økte ulikheter i OECD-området har redusert den økonomiske veksten betydelig. De hevder også at en god fordelingspolitikk fremmer vekst. Det er bemerkelsesverdig at OECD mener at de økende ulikheter i Norge har redusert vår økonomiske vekst.
Norges særpreg
Ulikhetene vokser også i Norge, men fortsatt er vårt særpreg at vi har en av verdens laveste ulikheter målt i Ginikoeffesient og samtidig regelmessig er i tetsjiktet i FNs Human Development Index. Denne nordiske modellen ble som kjent forhandlet frem mellom ulike interessegrupper og en aktiv stat i første halvdel av forrige århundre. Det ble utformet en politikk der erkjennelsen av at fattige og rike sammen skal bygge èn nasjon ble dominerende i alle partier. Slik er det fortsatt i Norge. Men tendensene vi ser til sosial marginalisering og utenforskap kombinert med at den rikeste prosenten stikker i fra resten, kan vi ikke tillate utvikler seg videre.
Den globale situasjonen er kritisk. Klimaendringene vil føre til størst belastninger på dem som allerede er nederst på den økonomiske rangstigen. Davosmøtet må utvikle en økonomisk politikk for økt utjevning, ikke for økte forskjeller, slik også OECD anbefaler.
Kirken vil måtte fortsette å løfte frem oversette og marginaliserte grupper av mennesker hjemme og globalt, og bidra til politiske tiltak som reduserer samfunnets ulikheter, også i Norge. Her må vi søke allianser med interesseorganisasjoner for dem som på forskjellig vis representerer ulike marginaliserte grupper og som kontrollerer makthavere.
Kirkens engasjement for en rettferdig klimapolitikk er den viktigste utfordringen til velstående og særlig oss i Norge, i 2015. Dette engasjementet er helt nødvendig for å redusere global ulikhet. Det utfordrer oss alle, men først og fremst de mest velstående. De må akseptere økt skattlegging av inntekt og formue, begrensinger i egen forbruksadferd og at nullutslippsadferd blir premiert både privat og offentlig.
Har kirken noe med dette å gjøre? Noen politikere fra ulike grupperinger har alltid ønsket å begrense kirkens involvering i aktuelle politiske diskusjoner. Det minner oss om å være presise og åpne i vår kritikk – og vår ros. Men evangelisten Lukas avsluttet debatten om hvorvidt kirken skal bry seg om ulikheter i samfunnet, ved å ta inn liknelsen om Den rike mann og Lasarus i sitt evangelium.