Kjartan Bergslid

Jeg har fått vite at jeg er foreslått av flere til denne tjenesten. Disse tillitserklæringene er jeg berørt av. Jeg vil stille meg til disposisjon for kirken og er klar til å gå inn de dørene som åpner seg. Årene i nord formet meg på en fundamental måte. Jeg ble glad i folk, kirkeliv og natur. I Nordkapp var kirken en naturlig samarbeidspartner for mange aktører, og det var lite fokus på hvem som var utenfor og innenfor. Presten var velsett både på Nøden pub, på julerevyene og ellers i kultur og samfunnsliv. Gudstroen var for mange en selvfølgelig del av hverdagen.

Jeg fikk høre om hverdagsliturgi og hverdagssymboler som jeg ikke har støtt på lenger sør. Jeg var ofte hjemme hos folk for å hjelpe dem med opplevd uro i huset. Den kristendommen jeg lærte å kjenne i Finnmark har gitt meg en åpenhet som jeg har tatt med meg. Ellers har jeg mange sterke opplevelser av en gavmild natur både med hagle, fiskestang og bærspann. Hvis kirken velger meg til biskop i Nord-Hålogaland vil jeg gå til oppgaven med ærbødighet, glede og høy motivasjon.

Jeg får ofte høre at jeg forkynner evangeliet på en folkelig og aktuell måte. Det daglige arbeidet som prest i folkekirken er den viktigste kilden til næring for troen min. I tillegg har jeg funnet tre trospraksiser som har blitt viktige for meg: retreat, åndelig veiledning og pilegrimsvandring. Disse praksisene er viktige for mitt eget åndelige liv, men jeg har også invitert folk og menigheter inn i dem. Gjennom retreat, åndelig veiledning og pilegrimsvandring har jeg fått mange opplevelser av å få se «Den treenige» i arbeid.

Gjennom møtet med retreatbevegelsen har den ignatianske teologien og praksisen blitt en viktig kilde i mitt eget trosliv. Denne tradisjonens fokus på inkarnasjonen har preget meg: Gud ble menneske i Jesus. Dermed er alt menneskelig en mulig kontaktflate mellom oss og «Den treenige». Jeg er opptatt av å oppdage sporene etter Gud midt i det alminnelige menneskelivet. Ignatiansk tradisjon har også preget måten jeg leser Bibelen på. Når jeg møter Ordet med hele min menneskelighet, blir Bibelen en kanal for to-veis kommunikasjon mellom meg og Gud. Denne bibellesningen preger nok også min forkynnelse. Erfaringene mine som prest har styrket troen på at Jesus har vunnet over døden, og at han vil dele sin seier over døden med oss. Jeg tror ikke at Gud driver med beskyttelse, men jeg tror at Gud driver med oppstandelse.

Ellers har jeg de senere årene fått et tiltagende trinitarisk fokus i min forkynnelse: Gud ER kjærlighet, relasjon og mangfold: Fader, Sønn og Hellig ånd. Guds kraft virker i mellomrommene, i relasjonene, i mangfoldet. Slik er det i Gud og slik er det i verden. Noen av mine sterkeste opplevelser som prest har jeg hatt under feiring av regnbuemesse og under pilegrimsvandring med blinde og svaksynte. Når jeg får være med å se at «Den treenige» åpner veier til Jesus for folk som før har opplevd dem som stengt, ja da er presteyrket på sitt aller beste.

Jeg anser meg selv for å være god til å: bygge gode og tillitsfulle relasjoner til mine medarbeidere, bekrefte mine medarbeidere, arbeide målbevisst og ta tak i konflikter. Jeg liker å lede, og tilbakemeldingen jeg får, er at jeg har gode lederegenskaper.

I tillegg til den ledererfaring jeg har som menighetsprest har jeg følgende erfaring:
- Prost i Borg. Arbeidsgiver for 18 prester og faglig leder for kirkemusikere, ansatte i    feltet kirkelig undervisning og læring (KUL-ansatte) og diakonalt ansattei fellesrådene
- Styreleder i aksjeselskapet «Regionalt pilegrimssenter Stiklestad». En ansatt.
- Prosjektleder for utviklingsprosjektet Regionalt pilegrimssenter Stiklestad.
- Leder i Levanger kristne råd.
- Kretsstyreleder i KFUK-KFUM Finnmark krets.
- Styreleder i Honningsvåg blandakor.

Jeg har hatt ulike typer lederroller som ha gitt viktige erfaringer både med hensyn til det menneskelige og det organisatoriske. Dette i kombinasjon med lederutdanning på VID, har gitt meg god innsikt i ulik ledelsesteori og praksis. Jeg er motivert til fortsatt å søke lederutfordringer og videreutvikle meg som leder.

En av de viktigste utfordringene i Kirken er å hjelpe døpt ungdom til en trygg identitet som kristne. I en kultur der psykisk uhelse øker i ungdomskullene, har Jesus Kristus sin invitasjon til å se seg selv som «Ikke perfekt – men tilgitt og elsket» mulighet til å bety mye for mange. I Nord-Hålogaland vil det også være særlig viktig å inspirere ungdom med kvensk og samisk bakgrunn til kirkelig tjeneste.

Skiftende regjeringer har fastslått at de ønsker at Den norske kirke skal være en landsdekkende folkekirke. Om vi skal oppfylle dette, er det viktig at Ord og sakramenter er tilgjengelig i alle lokalsamfunn – også der fraflytting er en betydelig utfordring. Dette stiller store krav til myndighetene om å gi kirken økonomi til å oppfylle oppdraget, og det stiller store krav til kirken om å forvalte disse ressursene slik at dette er mulig. Kirken må jobbe målbevisst med rekruttering av folk som vil gå inn i oppgavene - også til tjeneste på de steder som der fraflytting og nedgangstider preger lokalsamfunnet.

Jeg tror på en treenig Gud – en Gud som har mangfold i sitt vesen. Kirken har derfor i sitt oppdrag å bygge et mangfoldig fellesskap. Hun skal ha rom for ulik kultur, språk og etnisitet. Hun skal romme forskjellige teologiske og politiske meninger. Det er også viktig at det mangfoldige fellesskapet gjenspeiles i oss som har lønnet arbeid i kirken. Jeg vil arbeide for at Dnk skal være en trygg, forutsigbar og god arbeidsplass både for kvinner og menn, folk med LHBTQ+ identitet og for mennesker med funksjonsvariasjoner.

En viktig utfordring for Nord-Hålogaland bispedømme er å følge opp Sannhets og forsoningskommisjonens rapport på en god måte. Bispedømmet har vært, er og vil være preget av «de tre stammers møte». Den norske kirke (Dnk) skal spille en nøkkelrolle i det videre arbeidet med forsoning. Samer og de nasjonale minoritetene finnes over hele landet, men Nord-Hålogaland bispedømme skal ha en pådriverrolle nasjonalt i forsoningsarbeidet. Det blir viktig å bevare samhold på tvers av uenighet om teologiske spørsmål. Jeg vil arbeide for en gjensidig tillit som gjør at de grenene av den læstadianske bevegelsen som fortsatt tilhører Dnk, forblir i folkekirken.

Kirkemøtet har vedtatt at det fortsatt skal være to arbeidsgiverlinjer i Dnk. Nå er det «Samledelse» som gjelder. Her har vi ennå et stykke vei å gå for å utvikle gode strukturer og samhandlingskultur. Arbeidsgiverforum i prostiet og på bispedømmenivå er gode plattformer for å utvikle samhandlingen. Folkekirken står fortsatt sterkt i Nord-Hålogaland. Kirken må arbeide bevisst med å bevare det alminnelige med å delta i dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd.

Jeg tenker at kirken fortsatt skal være tydelig til stede i helsevesen, fengsel og forsvar. Prester og diakoner som arbeider her må få mulighet til å styrke sin kompetanse på å være tydelige representanter for kirken, samtidig som de utøver sitt yrke med sterk bevissthet om at vi blir et mer og mer mangfoldig samfunn. Prester og diakoner har en unik mengdetrening i å møte folk i sorg og krise. Denne kompetansen skal fortsatt komme storsamfunnet til gode ved at kirkens folk deltar i lokale kriseteam. Dessuten tenker jeg at det ennå er tjenlig for samfunnet at prestene bistår politiet med varsling av brå dødsfall.

I de fleste kommuner vil det fortsatt være en god ordning at kirken ivaretar forvaltningen av gravplasser. Kirken disponerer svært mange flotte bygg og har mange dyktige musikere blant sine ansatte. Også i fremtiden har kirken en viktig rolle å spille som kulturarena. Det vil fortsatt være en viktig oppgave for kirken å samarbeide med barnehage og skole om å formidle kristen kultur, historie og tradisjon til barn og unge. Det vil være en viktig oppgave for lokalkirken og lage skriftlige avtaler mellom kommuner og kirken om samarbeid med helsevesen, oppvekstsektor og kommune.

Jeg vil arbeide for å være en godt synlig og tydelig deltaker i samfunnsdebatten. Det er viktig for kirken å møte folk der de er. Vi må derfor fortsette å utvikle vår synlighet i sosiale medier. Kirkens folk bør dessuten bli enda modigere på å møte folk utenfor kirkehusene.

Mye har nok endret seg i bispedømmet siden jeg arbeidet der. Det vil derfor være helt avgjørende for meg å oppdatere meg på de endringer som har skjedd og skjer i Nord-Hålogaland.

Jeg trenger å øke mitt kjennskap til kvensk og samisk språk, historie og kultur. En viss utålmodighet er en del av min personlighet. Det hender at det er kort avstand mellom ide og iverksetting. Dette kan jo i noen situasjoner være bra, i andre kan det være en utfordring. Jeg arbeider med å gi nok rom og tid til prosess og forankring.

En biskop må være forberedt på å stå «i stormer». Jeg er en type som liker skryt adskillig bedre enn kritikk. Jeg tenger å bli bedre til å leve godt også når jeg står i kamper der det blir rettet grovt skyts også mot det jeg står for og meg som person.

I løpet av mine 30 år som prest har jeg arbeidet i fem forskjellige fylker (og jeg har vokst opp i et sjette). Jeg bærer altså med meg erfaring fra ulike deler av landet. Jeg har erfaring fra landbruksbygder, fiskevær, fra «landsbyer» og fra storby. Jeg vet at livet fortoner seg ganske forskjellig i ulike deler av kirkenorge.

Jeg har sittet i bispedømmeråd, kirkeråd og kirkemøte og arbeidet med ordninger, strukturer, visjoner og planer. Som menighetsprest har jeg også erfaring fra arbeidet med å iverksette det som kommer fra «toppen» i lokalmenighetene. Erfaringen fra begge kantene i utviklingen av kirken kan være godt å ha med seg. Borg bispedømme, der jeg jobber i dag, har lenge arbeidet godt med å bygge kultur og arenaer for samhandling mellom arbeidsgiverlinjene i Dnk. Det samme gjelder en bevisst strategisk satsing på digital synlighet. Erfaringene fra dette gode arbeidet vil jeg ta med meg.

Den norske kirkes visjon er «Mer himmel på jord». I Nidelven menighet i Trondheim fikk jeg oppleve hva det kan gjøre med et fellesskap når mennesker med assistansebehov blir ressurser for menigheten. Dette har gjort et sterkt inntrykk på meg. Det samme gjelder erfaringene fra pilegrimsvandringer med blinde og svaksynte. Når mangfoldige kristne fellesskap blir til, da blir det «Mer himmel på jord». Ellers har jeg en spesiell interesse for retreat, åndelig veiledning og pilegrimsvandring. Som kirkeleder legger jeg stor vekt på at mine medarbeidere skal få mulighet til å bruke kildene til næring for tro håp og kjærlighet. Det er avgjørende viktig at kirkelige medarbeidere holder forholdet sitt til «Den treenige» varmt, nært og levende.

Prostiet jeg leder nå er kjent for å ha temmelig sprikende meninger i tidens kontroversielle teologiske spørsmål. Her må man være god til å «bære staur» (for å sitere en annen trønder). Jeg synes det har gått rimelig bra. Jeg forsøker å være tydelig på hva jeg står for, samtidig som jeg i alle sammenhenger – både internt og utad – understreker at kirken har rom for to syn – f.eks. på ekteskap og kvinners prestetjeneste.

Selv samarbeider jeg godt med den lokale organisasjonen for «skeive»: Indre Pride. Jeg blir allikevel invitert som predikant både i Normisjon og Misjonssambandet. Jeg tror at dette har sammenheng med at forkynnelsen min oppleves som sentral og Kristussentrert. Nøkkelen til en samlende funksjon for biskopen ligger nettopp i dette – at alt vi gjør er forankret i en enkel og tydelig forkynnelse av den korsfestede og oppstandene Jesus Kristus og hans evne til å gjøre oss hele ennå i deg.

Troen på en Gud som er mangfold, er en sentral komponent i gudsbildet mitt og arbeid for å bygge gode uenighetsfellesskap har vært høyt prioritert i min tjeneste. Om jeg skulle bli valgt til biskop i Nord-Hålogaland vil jeg gå til oppgaven med ydmykhet og vilje til å lytte og lære. Jeg har god grunn til å tro at bispedømmerådet, staben på bispekontoret og prostene i bispedømmet vil være gode og kompetente ressurser for å hjelpe en ny biskop inn i oppgavene.

Da jeg arbeidet i Nord-Hålogaland, brukte jeg flere studiepermisjoner til å studere samisk og læstadiansk historie og åndelighet. Jeg satt i kirkerådet under en periode der samisk kirkeliv styrket sin posisjon og synlighet i Dnk. Jeg satt i Nidaros bispedømmeråd i en periode der «Saemien Åålmege» ble utviklet som menighet for den Sør-samiske befolkningen. Nidaros biskop bestemte i denne perioden at alle gudstjenester i Nidaros skulle ha innslag av Sør-samisk språk. I den forbindelse lærte jeg noen liturgiske setninger på Sør-samisk.

I Østfold har jeg bidratt til at samefolkets dag blir markert med gudstjeneste og folkefest (Jeg har blitt knallgod på å koke bidos, om jeg selv skal si det). Gjennom dette arbeidet har jeg blitt kjent med flere samer som bor her i Østfold. Jeg er innstilt på å lære mer om samisk og kvensk språk, kultur, historie og åndelighet.

En biskop i Nord-Hålogaland får rik anledning til det. Kunnskapen finnes i Bispedømmet. Enten det er i bispedømmerådet, bispekontoret, i lokale menigheter, universitet, andre utdanningsinstitusjoner og diakonale institusjoner. Hvis kirken velger meg til biskop i landets nordligste bispedømme vil jeg gå til oppgaven med energi, ærbødighet, glede og vilje til å lære.