Vi mennesker synger om det som vi liker og bryr oss om. Og når vi synger om det vi liker så opplever vi at det betyr enda mer for oss! Sang og musikk har en egen evne til å føre budskapet dypt inn i oss.
I en tid der TV-ruta har bragt oss mange dystre nyheter har vi heldigvis også fått se mye jubel og begeistring. Jeg tenker da på fotballsendingene. Senest fra VM, men ikke minst tidligere i år da vi kunne følge Bodø/Glimts kamper både på hjemmebane, andre steder i Norge og ute i Europa.
Det er ikke vanskelig å se at de syngende supporterne på tribunene har et ekte og inderlig engasjement. Jubel og tårer om hverandre, som resultat av at folk blir berørte – langt inn i sitt følelsesliv, for ikke å si sjelsliv …
Hvilke mekanismer er i sving? Er det sånn at det er en samling av mennesker som i utgangspunktet var kjempeinteressert i fotball og som tar ut sitt personlige engasjement på tribunen? Eller kan det være sånn at entusiasmen og engasjementet har vokst fram etter hvert som de har gått på mange kamper og blitt en del av supporterfellesskapet?
Alle er enige om at supporterne er viktige. De kalles gjerne «lagets tolvte spiller» og er en del av årsaken til at det regnes som en fordel å spille på hjemmebane.
Nå forbereder vi julens gudstjenester i kirkene rundt om i landet. De to foregående årene gjorde pandemien at kirken, i likhet med fotballen, måtte ha antallsbegrensninger. Nå er vi spente på om dette har påvirket folks vaner og dermed oppslutningen om julegudstjenestene. Kanskje flere enn før synes at det er like greit å sitte hjemme? Julegudstjenester sendes jo også på TV…
For å trekke parallellen til fotballverdenen igjen: selvfølgelig kan du heie på favorittlaget ditt fra godstolen foran TV´en, men da går du glipp av opplevelsen som ligger i å være en del av fellesskapet. I tillegg går laget ditt glipp av den tolvte spilleren som hjelper dem å springe litt fortere og takle litt hardere, når kampen krever det.
Kirkene innbyr oss hvert år til å komme sammen om julens budskap, høre juleevangeliet og til og med tro det. Vi er kanskje vant til å tenke på troen som en tankemessig greie. Men det er også sånn at det vi gjør, det påvirker oss – gjør noe med oss.
Trospraksis er et ord vi gjerne bruker på handlinger som er knyttet til det vi tror på. Handlinger vi gjør fordi vi tror. Men det virker også andre veien: handlinger kan skape tro, engasjement og begeistring.
Herved er du utfordret til å bli med i julens supporterklubb: Gå på julegudstjeneste i en kirke nær deg. Syng med på julesalmene med den stemmen du har, vær med å framsi trosbekjennelsen. Gjør felleskapet større, skap begeistring og bli begeistret! Vær «den tolvte spilleren» og opplev at grensen mellom tribune og bane viskes ut.
Kanskje vil du også få et glimt av at Gud hadde akkurat deg i tankene da han kom til jorden som et menneske og skapte «ei bru imellom seg og himmel’n og ei krybbe og ei ku» (Alf Prøysen).
Gunnar Bråthen
Fungerende biskop i Sør-Hålogaland