Noe av det fineste jeg vet, både før og underveis i julen, er alt lyset. Fra gammelt av har «moder tent alle lys, så ingen krok er mørk», men i våre LED-tider har lysarrangementene både inne, men særlig ute nådd nye høyder. I starten var vi kanskje litt nølende og redde for å bli «helt amerikanske», men den frykten er åpenbart forbi. Vi har omfavnet lyslenkene og latt oss begeistre av både hvite og fargerike lysgirlandere langs hekker, takmøner og søppelstativ.
Det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket sies det. Ja absolutt, men kanskje handler det også om at vi liker å forgylle livet og omgivelsene våre. Vi liker det eventyrlige skjæret lyslenkene strør over grantrær og nysnø i hager og på balkonger. Et forsøk på å speile himmelen og skape mer himmel på jord.
Vi liker også å la det eventyrlige lyset skinne gjennom julen i kirkene våre. I den fantastiske fortellingen vi kaller juleevangeliet får vi år etter år slå følge med det unge, ugifte og kanskje litt nervøse paret, Josef og Maria, som er på vei til Betlehem. Hun høygravid og han, sikkert ikke særlig høy i hatten, klarer ikke å finne noe bedre sted å slå leir enn i en ussel stall. Mange av oss kjenner historien godt og vet hvordan det ender, med himmelske hærskarer, gull, røkelse og myrra.
Men selv om vi vet hvordan det ender, liker vi å høre den – om igjen og om igjen. Det er tradisjon. Vi har hørt fortellingen som barn sammen med våre foreldre og besteforeldre, på tv og i radioen og vi vil høre den igjen, sammen med våre barn og barnebarn.
Det er ikke alle som kjenner historien. Mange har av ulike grunner aldri hatt som tradisjon å besøke en kirke på julaften. Kanskje vil de ikke. Kanskje har de aldri blitt tatt med i kirken som barn, kanskje har de vært på jobb i julen – kanskje tør de ikke.
Heldigvis er det aldri for sent å starte en ny tradisjon. Kirkene over hele landet inviterer til julefeiring og ønsker alle hjertelig velkommen til gudstjeneste, voksne som barn, i julen som i året ellers. Du er velkommen uansett om du er fast gjest eller aldri har vært der før. Bare kom som du er. Sitt hvor du vil. Syng med, eller ikke, delta eller bare observere. Ta inn stemningen og finn et øyeblikks julefred.
Det er helt spesielt å sitte i kirkebenken på julaften. Summingen av folk som møtes, noen for første gang på lenge. Juleklemmer. Utålmodige barn som vil på do. Latter og humør. Raslingen i nystrøkne klær og salmebøker, knitring i papir fra pakker som bytter hender, klakking fra pensko og duften av parfyme som blander seg med lukten smeltende snø og blafrende stearinlys. Omtanke. Forventning.
For mange er julens tradisjoner en viktig ramme i livet. Årets siste oppsummering og forankring. Et slags årlig tilbake-til røttene-rituale, på godt og vondt. Den norske kirkes medlemsundersøkelse viser at mange av de som forteller at de ikke bruker kirken så ofte, likevel må i kirken i julen. Særlig det å stå sammen og synge Deilig er jorden / Hávsske le ednam betyr mye. Det må til for at julen, eller følelsen av å komme hjem til jul skal være komplett. Det forteller oss at tilhørigheten til den lokale kirken er stor. Ikke ofte, men likevel viktig.
Kanskje representerer kirken gode minner og barndommens eventyrlige forventning?
At den fine fortellingen om hyrdene, lammene og Jesusbarnet i krybben gir oss håp. At det kanskje ikke var så rart at de tre vise mennene vandret så langt for å hylle ham og gi ham gaver.
Historien er like spennende for barnehageungene som opplever den for første gang i julevandring utenfor kirken i adventstiden, som for de som hvert år sitter i kirkebenkene på julaften. Jeg tror vi trenger håpet like sterkt i dag som de gjorde den gangen for mer enn to tusen år siden.
Med håpet kommer også ansvar. Vi må bry oss om hverandre, sånn at vi ivaretar håpet for de neste generasjoner. Slik Maria og Josef bar og tok vare på håpet for oss.
Denne julen håper jeg vi alle får oppleve at noen har omtanke for oss, og at vi evner å vise takknemlighet tilbake.
God jul / Buorre Javla
Svein Valle,
biskop i Sør-Hålogaland