Det er veldig mange fine julesalmer – men når spørsmålet kommer til meg om hva som er min favoritt blir mitt umiddelbare svar: Mitt hjerte alltid vanker.
Min første tanke går til vakre og stemningsfulle Dønnes kirke der det i årevis var tradisjon med julekonsert med lokale aktører. Barn, unge og voksne, mange fra samme familie, bidro med julesanger og musikk av forskjellig slag. Det ble aldri utdelt program til disse konsertene og jeg var like spent hvert år – kommer den til slutt, min favoritt som etter min mening på enkel måte setter ord på det julen og min tro handler om: Gud ble menneske og Jesus er både Gud og menneske samtidig, fortsatt.
Jeg ble ikke skuffet, hver gang – i årevis kom den, og hun som sang sa: «Jeg må ta denne til slutt i år også» – og så sang hun, vakkert og melodiøst fremført med et enkelt og utradisjonelt komp. Det viktigste kom til slutt, og dette var sangen og melodien vi kunne ta med i hjertene våre når konserten var slutt.
Mitt hjerte alltid vanker er en gammel salme, skrevet på 1732 av Hans Adolf Brorson. Språket og innholdet kan oppleves gammelmodig og høytidelig, og den svenske folketonen som er mest brukt som melodi kan virke sørgmodig og mollstemt. Salmen er ingen typisk allsang og blir kanskje mest brukt som solosang. Teksten har en undring i seg – kontrasten mellom stallen som Jesu føderom, og barnet som samtidig er Guds sønn:
«Men under uten like,
hvor kan jeg vel forstå
at Gud av himmerike
i stallen ligge må!»
Det er selve julemysteriet som blir formidlet på en stille og vakker måte.
Hjertet mitt vanker ofte til Jesu føderom. Julens budskap blir fort borte i alt som skal skje i julen og ikke minst i ukene før jul. Hjemme hos oss har vi julekrybber/Jesusbarn stående framme hele året. Mange av dem er Jesusbarn som Kirkens Nødhjelp sendte ut gjennom flere år, laget i ulike deler av verden. De ulike Jesusbarna er en påminning om Gud er her for alle hele tiden – at han kjenner til alt – han vet hvordan det er å være menneske.
«Akk, kom, jeg opp vil lukke
mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke:
Kom, Jesus, dog herinn!»
Jesus kan være i hjertet vårt – hele året – det er det jeg har på hjertet i dag!
Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderom,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
Jeg kan deg aldri glemme,
velsignet julenatt!
Den mørke stall skal være
mitt hjertes frydeslott,
der kan jeg daglig lære
å glemme verdens spott.
Der kan med takk jeg finne
hvori min ros består,
når Jesu krybbes minne
meg rett til hjerte går.
Men under uten like,
hvor kan jeg vel forstå
at Gud av himmerike
i stallen ligge må!
At himlens fryd og ære,
det levende Guds ord,
skal så foraktet være
på denne arme jord!
Hvi skulle herresale
ei smykket for deg stå?
Du hadde å befale
alt hva du pekte på.
Hvi lot du deg ei svøpe
i lyset som et bånd,
og jordens konger løpe
å kysse på din hånd?
Hvi lot du ei utspenne
en himmel til ditt telt
og stjernefakler brenne,
å store himmelhelt?
Hvi lot du frem ei lyne
en mektig englevakt,
som deg i silkedyne
så prektig burde lagt?
En spurv har dog sitt rede
og sikre hvilebo,
en svale må ei bede
om nattely og ro,
en løve vet sin hule
hvor den kan hvile få –
skal da min Gud sig skjule
i andres stall og strå?
Akk, kom, jeg opp vil lukke
mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke:
Kom, Jesus, dog herinn!
Det er ei fremmed bolig,
du har den selv jo kjøpt,
så skal du blive trolig
her i mitt hjerte svøpt.
Jeg gjerne palmegrene
vil om din krybbe strø,
for deg, for deg alene
jeg leve vil og dø.
Kom, la min sjel dog finne
sin rette gledes stund,
at du er født herinne
i hjertets dype grunn!
Du finner den som nummer 45 i Norsk Salmebok
Hør den med Sissel Kyrkjebø her.