Som «kormor», som vi kaller det, i Bodø domkirke blir man fort «bortskjemt» med vakker julemusikk. Helt fra jeg første gang så min håpefulle fremføre «Tenn lys» i hvit kjortel og glitter i håret sammen med barnegospelkoret, til jeg som stolt mamma opplevde henne som solist på «O Helga natt» under Lucia, har jeg storkost meg i juletiden i domkirken. Ikke bare fordi de vakre sangene blir så nydelig formidlet av alle korene, men fordi det flott kirkerommet gir en så fin ramme til musikkens budskap.
Det store buede taket, det nydelige glassmaleriet bak alteret, alle lysene, juletreet og julekrybben – det er så komplett vakkert at jeg av og til kjenner tårene presser på.
En av de fineste julesangene jeg vet om er Josefs julevise, av Halvdan Sivertsen. Den ble skrevet i 1983, og er som så mye annet fra hans hånd, tidløs.
Sangen beskriver Josef og Maria som kalde og trøtte banker på dørene for å få husrom, men ingen vil gi dem ly. Dessverre beskriver den også hvordan de som i dag har nok, ikke vil dele med dem som ikke har noe. De skulle kanskje reist «Tell ei ti som gjer fattigfolk likere kår».
Når Ungdomskoret synger denne i domkirken på julaften kan jeg alltid se for meg skuffelsen hos Josef og Maria – hvor slitne de måtte være. Og når de kommer til det siste verset «Og nu sett æ med ungen på fanget og ser, På ei stjerne som skinne så godt, Og æ takke førr varmen og lyset ho gjer, Og førr guttungen som vi har fått» får jeg alltid en klump i halsen fordi jeg kan kjenne på den takknemligheten de opplever.
Det er vel derfor sangen betyr så mye for meg, fordi jeg så levende kan se for meg hvordan det var. Og fordi det dessverre alltid er noen som står utenfor og ikke får slippe inn.
Nå er det ikke lenger mine barn som synger i Ungdomskoret, men om et års tid skal jeg følge mitt barnebarn på snart tre, for å se om hun har lyst til å synge i barnegospelkoret. Og hvem vet, kanskje hun holder tradisjonen varm. Jeg håper det.
I år blir kanskje det siste verset enda vanskeligere å synge med stødig stemme, for vi har også fått en liten guttunge – og denne jula blir den første med ham på fanget.
Vi finner den som nummer 88 i Noen salmer fra nord.
Josefs Julevise
Vi har reist gjennom tida reist helt tell vi fann
En by som lå bada i lys
Og vi kjente vel nøden fra mange slags land
Så vi tenkte her slepp vi å frys
Førr der preika og sang dem med rørandes ord
Om mæ sjøl og om ho som nu snart sku bli mor
Og vi banka på døran i slott og palass
Førr vi trengte tell husrom og mat
Men de mektige møtt oss med skuddsikkert glass
Og de rike de møtt oss med hat
Berre småfolk og fattige bød oss av sitt
Men de hadde så lite og jobba så stridt
Så vi reiste tilbake i to tusen år
Vi va sliten og motlaus og kald
Og vi trudd vi mått gje oss som mange førrgår
Da vi endelig fant oss en stall
Der va skittent og svart der va steina og støv
Og ho skreik mens ho fødte men så fikk dem søv
Kanskje gjord' vi en feil der vi for gjennom år
Kanskje sku vi ha reist lenger frem
Tell ei ti som gjer fattigfolk likere kår
Og der døran står åpen førr dem
Førr tre vismenn som va her de visste så vel
Når de rike blir nødt, slepp de fattige tell
Og nu sett æ med ungen på fanget og ser
På ei stjerne som skinne så godt
Og æ takke førr varmen og lyset ho gjer
Og førr guttungen som vi har fått
Og om Betlehemsnatta blir aldri så lang
Har æ håpet i hjertet og jula på fang
Tekst og melodi: Halvdan Sivertsen
Hør den her med Halvdan Sivertsen, fra NRKs «Kvelden før kvelden» i 2010.