Å tro på fremtiden

Egentlig er det jo sånn livet er på det individuelle plan. Livet i seg selv er sårbart. Også denne jula har mange fått oppleve det. Sykdom og død rammer ofte overraskende. Familieforhold kan endres. Ikke alle som kommer tilbake til skole og arbeidsliv etter jul har hatt en god jul.

Det som er spesielt med Covid19-pandemien er at den rammer oss alle. Ikke bare oss i Norge, men mennesker i hele verden. Sårbarheten er blitt allmenn og overtydelig.

I det nye året må vi kanskje mer enn tidligere finne ut av hvordan vi skal leve fremtidsrettet med denne sårbarheten.

Jeg har vært prest i 38 år. Det som har imponert meg mest i disse årene er å se hvordan mennesker som opplever tunge slag i livet kommer seg videre. Ikke alle får tilbake det samme livet de hadde, før det vanskelige inntraff, noen får sterke sår og tydelige arr.

Som ung prest, møtte jeg en dame med en alvorlig kreftsykdom. Da jeg spurte hvordan hun klarte å håndtere situasjonen sa hun noe jeg aldri senere har glemt: «Jeg har erfart at jeg aldri får kreftene på forhånd, jeg får dem når jeg trenger dem».

Det er mange som har opplevd det slik. At livet er så slitesterkt at det vi ikke kunne ane at vi skulle komme gjennom, det klarer vi.

Jeg tror at i bakgrunnen for holdningen hennes ligger en allmenn visshet om at livet er sårbart, at det ikke er en selvfølge at livet går på skinner.

Flere år tilbake holdt lege og politiker Guri Ingebrigtsen et foredrag for prestene i Lofoten om nettopp livets sårbarhet. Guri var en klok dame som sa: «Vi er den første generasjon som lever som om vi trodde vi skulle leve evig», og mente at vårt moderne samfunn med all sin teknologi, vitenskap og ikke minst velferdsordninger kan forlede til å tro at ingenting kan ramme oss.

Det er viktig å ha håp for fremtiden selv om vi vet at det uforutsette og vanskelige kan skje. Det er her det menneskelig fellesskap er så viktig, og det er derfor vi må ta et ekstra tak for at våre fellesskap skal overleve etter pandemiens privatisering og økende individualisme.

Vi trenger å være sammen i 2022. Vi trenger å være sammen i sosiale hyggelige lag, men vi trenger også dugnadsgjenger som skaper aktivitet i lokalsamfunnet, at sangkor og korps begynner å øve igjen, at treningen på idrettsbanen kommer i gang, at foreningslivet tar seg opp. Vi trenger å kunne gå på konsert eller foredrag for å få påfyll i livet, og vi trenger at kirkene igjen kan være åpne og fulle av mennesker som søker dit for tro og identitet.

Vi trenger å forberede oss på at alt dette skal bli mulig igjen og vi må ikke glemme hvor verdifullt og nødvendig det er.

2022 er Frivillighetens år. Akkurat nå er det viktigere enn noensinne. For nå er det ikke sikkert at frivilligheten har så gode kår. Vi må hente frivilligheten tilbake, vi må arbeide for å få den på plass, vi må heie den frem. Vi trenger det menneskelige fellesskap som frivilligheten skaper. Det trengs rett og slett for å gi fremtid og håp i en sårbar verden. Det er både et ansvar for myndighetene og oss som enkeltpersoner at frivillighetsarbeidet prioriteres.

2. juledag kom beskjeden om at erkebiskop Desmond Tutu fra Sør-Afrika var død. På 80-tallet var han i Bodø på kirkedager. Jeg var ung prest da, men glemmer aldri det sterke inntrykket han gjorde. Han stod midt i kampen mot apartheid. Dette var før Nelson Mandela var sluppet ut av fengselet på Robben Island – det var i håpets første tid for Sør-Afrika. Desmond Tutu kom syngende og dansende inn i gudstjenesten, men sangen og dansen bar et stort alvor. Han klarte å forene troen på Gud med sterk politisk handling, han forankret sin kamp for rettferdighet i tro på Guds godhet for menneskene.

Fremtiden er sårbar. Livet er sårbart. Fra kirkens side går vi inn i fremtiden med tro og håp. Tro på menneskers muligheter, tro på fellesskapet og tro på Gud.

Godt nyttår!

Biskop Ann-Helen Fjeldstad Jusnes