I biskop Ann-Helens fravær fikk vi «låne» biskop i Nord-Hålogaland, Olav Øygard til ordinasjonen. Det ble en flott dag! Hattfjelldal kirke var fullsatt og Kjerstis familie var til stede med foreldre, barn, brødre, svigerinner og tantebarn. Der var også venner, kolleger, ordfører og bekjente, som til sammen ble en stor og flott menighet. Kjersti holdt en fin preken, som ga et lite innblikk i hennes vandring mot prestetjeneste. Det var sang av "familiekor" og sang av Kjersti selv. Kirkekaffe med snitter og kaker, taler og sanger. En vakker dag!
Kjersti Marken blir sokneprest i Indre Helgeland prosti, med særskilt tjenestested Grane og Hattfjelldal.
Kjersti Marken og biskop Olav Øygard under kirkekaffen.
Her kan du lese Kjerstis flotte preken:
Ojojojoj, for en dag.
Dette har jeg jobbet for lenge, og jeg har vel kanskje egentlig ikke helt turt å håpe på at jeg noen gang skulle holde denne prekenen. Men her er vi nå. Det er nittende juni, tjuetjueto, nesten på dagen ni år etter at jeg satt på kontoret mitt på Aspehaug på Løken og så ut mot Løken kirke over en blomstrende vårhage og opplevde at Gud sa til meg at jeg skulle bli prest …
Jeg fortalte det til Sara og ho mente at «du blir en kjempebra prest, mamma!» Så her er vi, da.
Det er så utrolig koselig å se dere alle sammen her, en bror har kommet helt fra Paris og jeg vet at det sitter en familie i Mombasa i Kenya og følger med på strømmingen. Og jeg vil sende en spesiell hilsen til biskop Ann-Helen som er syk og ikke får vært med oss. Tusen takk for at du hadde trua på dette prosjektet og skjøv meg hit jeg er i dag!
Og alle dere andre som har brukt av tiden deres på å reise halve Norge på langs, og alle dere andre, fra Vefsn, Grane og Hattfjelldal, for ikke å snakke om resten av Nordland og Nord-Norge tusen takk for at dere er her!
Dette er sterkt!
Det har egentlig vært en lang pilegrimsvandring. På slike vandringer er det både opp og ned-turer. Som sagt satt jeg for ni år siden på kirkekontoret på Løken, og opplevde at Gud kalte meg til å bli prest, og da jeg bestod eksamen i Avsluttende praktikum på MF for mindre enn to uker siden, var jeg på en måte framme. Det tok et liv og ni år med mye jobb, bønn og forberedelser. Men jeg ble prest til slutt, og nå skal jeg fortsette vandringen og lære enda mer – slik vi hørte i løftene.
Da jeg var 14-15 år, var jeg mye på leir i Indremisjonsregi, og en av de aller mest sungne og populære sangene der var Jesus, her er jeg, send meg. Tidligere i gudstjenesten hørte vi om hvordan Jesaja ble kalt til tjeneste som profet – og her står jeg – godkjent etter den såkalte profetparagrafen. Det kjennes som om det også er en vandring som har nådd et mål – med avleggelse av høytidelige løfter om å gå i Guds nåde.
Den 20. april 1962 ble jeg døpt, og jeg har fått vokse i dåpspakten. Gud tok meg inn i sin troende menighet og målet er nådd idet jeg flytter ut av tiden. Men identiteten som Guds barn tar ikke slutt – heller ikke ved graven. Den går inn i uendeligheten.
–––
Jesaja følte seg åpenbart uendelig liten, og her kjenner jeg meg godt igjen. Han er ikke perfekt. Slik jeg også ser når lyset avslører mine feil. Gud har skapt oss til perfeksjon – som vi ikke klarer å oppfylle. I motsetning til Jesaja får jeg ikke ei glo på leppene, jeg kan få ta imot offeret som Jesus gjorde da han døde. Og da kan jeg også svare på spørsmålet, slik Jesaja gjorde, når Gud spør:
Hvem skal vi sende og hvem vil gå for oss?
«Her er jeg.»
Jesaja måtte renses i ild, han ante at det var behov for en endring, men ikke hvordan det skulle skje.
For at endring skal til, må det først være en erkjennelse av behov for endring.
Var det dette som drev Nikodemus til å komme til Jesus om natta, slik vi hørte om i evangelieteksten? Et ønske om endring. En anelse om at Jesus kanskje kunne bidra til denne endringen?
I løpet av samtalen med Nikodemus sammenfatter Jesus hele Bibelen i én setning.
La oss dele den opp.
Så høyt har Gud elsket verden.
Vi møter ofte spørsmålet: Hvordan kan dere snakke om en kjærlig Gud når det er så mye vondt i verden?
Hvordan kan vi IKKE snakke om en kjærlig Gud når det er så mye vondt i verden?
Det er ikke Gud som står bak det onde, det er det ondskapen som gjør.
I alt det vakre, i alt det gode, i alt som gjør oss godt, i alt som skaper godhet, DER er Gud.
Gud skapte oss og elsker oss. Han gir oss verdi rett og slett fordi vi er mennesker. Vi er.
Så langt det er mulig må vi også hjelpe til å redde liv, menneskeliv. Derfor har jeg i mange år vært engasjert i organisasjonen Menneskeverd, som har som sin eneste oppgave å løfte fram menneskeverdet fra unnfangelse til død. Gud elsker verden – Gud elsker menneskene så høyt at
Han gav sin sønn, den enbårne.
Her er vi ved essensen i den kristne tro. Gud ble menneske i Jesus Kristus, samtidig som han fortsatt hadde stålkontroll fra utenfor tid og rom. Inkarnasjonens under er umulig å fatte med hodet og forstanden. Men en Gud som er liten nok for min forstand, er ikke stor nok for mitt behov, er det sagt. Jesus, Guds ord utenfor tid og rom, var med da verden ble skapt.
Jeg tror ikke det ble forutbestemt det som skulle skje, jeg tror det var forutSETT.
Jesus, Guds ord, så fra utenfor tiden at han skulle lide og dø, han så Getsemane, han så de tunge skrittene, han så korset, og han så oppstandelsen.
Men da han gikk mellom de forskjellige rettsinstansene i Jerusalem på langfredag, var det mennesket Jesus som gikk.
Mennesket Jesus med en menneskelig kropp, med alle nerveender slik vi har dem. Nerveender som led under mishandlingen. Nerveender inni og utapå som kjente på sviket da vennene løp i alle retninger under arrestasjonen i Getsemane.
Han hadde sett det før, men satte seg opp på eselet på palmesøndag og tok imot hyllesten, han kjeftet på de skriftlærde og fariseerne, han lot seg bli stelt med av Maria, selv om han visste at det kom til å få ham i trøbbel med myndighetene.
Da Jesus ble drept, var det jo tre årsaker til det.
1. Han satte seg opp mot okkupasjonsmakten – det ble påstått at han var jødenes konge, og han benektet det ikke.
2. Han ble også dømt etter blasfemiparagrafen. Han sa han var Guds sønn.
3. Men først og fremst ble Jesus dømt til døden fordi det stod «skrevet i stein» i de gamle profetiene. I både Tolkiens og Lewis’ fantasifulle verdener er det snakk om gamle profetier. Ting som ligger bakenfor tid og rom, hemmeligheter som ikke er åpenbart. Jesus ble dømt til døden, fordi fra utenfor tid og rom, før tid og rom ble skapt, ble det bestemt at han måtte gjøre det, fordi Gud elsket verden så høyt.
Den som tror på ham.
Jeg kan ikke la være å tro. Greit nok, jeg har fått troen inn med morsmelka, og i den dåpspakten har jeg fått leve til i dag.
Men verken mamma eller pappa eller jeg fikk noen avtale den dagen om at hvis jeg bare trodde nok, eller på riktig måte, så skulle jeg aldri oppleve noe leit. Den dagen ble jeg lagt i Guds hender, og der er jeg fortsatt. Når det stormer, bærer han. Det er vanskelig å sette ord på, men innerst, langt inne kjente jeg på en merkelig fred, selv midt i de aller verste dagene etter at jeg mistet tretten år gamle Sara i en ulykke.
Og heldigvis står det «tror på ham», det står ikke «tror riktig» på ham, eller «tror nok» på ham. Jesus selv snakket om at den som hadde tro som et sennepskorn, skulle kunne vi si til et tre at det skulle rykke seg opp med rota og kaste seg i havet.
Jeg har nok mindre tro enn som så, og ikke ser jeg poenget i å få et tre til å kaste seg i havet heller.
For meg holder det å tro at det finnes et «Noe» der ute, Noe som elsker meg over alt på jord. En jeg kan snakke med når ting går meg imot. En som alltid er der, og som kan være et bindeledd til de jeg er glad i, også når jeg ikke kan være nær dem.
Et fellesskap. En relasjon.
Ikke skal gå fortapt ...
Hva er det å gå fortapt? Vi har vel kommet et skritt forbi Dantes inferno, med flere lag med demoner og djevler og brennende svovel …
I historien om Lasarus og den rike mannen skisserer Jesus noe som for meg minner om en engelsk krimserie. Du vet når skurken blir forhørt, så sitter det andre politifolk i et annet rom, bak noe som ser ut som et vindu, men som er et enveis speil. I historien i Bibelen kan den rike mannen se Lasarus som ligger i fanget hos Abraham og har det godt, mens den rike mannen ikke har det godt der han er. Når han spør om ikke Lasarus kan få komme og fukte leppene hans med litt vann, får han til svar at Lasarus ikke kan komme dit han er. Og det virker som om Lasarus ikke kan se ham. Er fortapelsen rett og slett at man ikke er der Gud er?
Gud er godhet – som jeg sa tidligere. Der Gud er, er det godt å være, der Gud ikke er, er det ikke godt å være. Men Gud vil ikke trenge seg på noen. Han vil at vi skal velge selv. Hvis vi velger bort Gud i dette livet, skal vi slippe å ha noe med ham å gjøre i det neste.
Men hva om alt jeg har trodd, alt jeg har basert livet på, alt jeg har jobbet for hele livet – og nå spesielt de siste ni årene, for å komme hit jeg er nå, hva om alt viser seg å være feil?
Det vil jeg i så fall ikke finne ut før etter at jeg er død, og da vet jeg ikke om det likevel.
Men her og nå gir dette meg livskvalitet.
… men ha evig liv.»
Evig liv.
Sitte på en sky og spille på en harpe i en evighet.
Det høres drepende kjedelig ut, selv for en litt over gjennomsnittet musikkinteressert person som meg …
Vi vet ikke hva det evige livet går ut på.
Men jeg tror at de som har gått foran oss i troen på Jesus Kristus har gått ut av tiden. Jeg tror ikke de sitter og tvinner tommeltotter og venter og kjeder seg. Etter at datteren min døde, hadde jeg en del kontakt med andre i samme situasjon, og noen av dem uttrykte at de håpet at deres døde barn eller ektefelle eller venn så dem fra himmelen og så hvor lei seg de var.
Jeg håper da aldeles ikke det. Den som er død, skal jo få ha fred. I himmelen er alt bare godt, og hvis Sara skulle sett hvor triste vi var etter at hun døde, ville jo hun blitt lei seg – og da ville himmelrike vært en selvmotsigelse.
Himmelen er idel godhet som de gamle sa. Der er Gud.
–––
Så Jesus her er jeg, send meg – Gud kalte noen til å være apostler, noen til profeter, evangelister, hyrder og lærere, - vi har alle vår oppgave – for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp.
Det er så godt å slippe å være alene, og å være en del av et team. Vi har alle våre oppgaver. Takk for at du som er her er en del av mitt team!
Ære være Faderen, og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Å, at jeg kunne min Jesus prise
som jeg av hjertet dog så gjerne vil,
fordi han ville slik nåde vise
å byde meg sitt himmerike til!
Ha takk, o Jesus, for korsets smerte,
for døden og for dine mange sår!
Der fikk jeg fred for mitt arme hjerte,
og vinteren ble til en herlig vår.
Opp, alle venner, syng med i sangen
til ære, pris for ham som har oss løst!
Vi går i trengsel og strid så mang en,
men kun en liten stund, å hvilken trøst!
Snart er vi hjemme og står for tronen,
hva gjør det da om solen har oss brent?
Når hytten faller, så får vi kronen,
og all vår trengsel er for alltid endt.
Ja, deg alene skje evig ære,
o Jesus, som oss kjøpte med ditt blod!
Vår syndebyrde du ville bære,
det skyldbrev slette som var oss imot.
Å hvilken lykke å deg tilhøre!
Takk, takk at også jeg fikk være med!
Din gode gjerning du selv fullføre,
til jeg står fri og frelst i evighet!