Etter hvert har Pride også fått et preg av feiring av mangfold, kjærlighet og retten til å være seg selv. Kirken deltar også på Pride flere steder, og da er det kirkefolk fra forskjellige kirkesamfunn som går sammen – gjerne under banneret «Kirken på Pride». Da er det ikke som en kirkelig organisasjon på Pride, men som enkeltpersoner som vil vise støtte og solidaritet.
I år er det kommet kritiske røster rundt kirken på Pride, slik det forsåvidt gjør hvert år. Hvorfor skal kirkefolk engasjere seg i dette? Kan kirkefolk identifisere seg med alt Pride står for? Slik lyder de kritiske røstene.
Jeg har selv gått i Pridetog og vil gjerne gjøre det igjen. Ikke fordi jeg er enig i alt med alle som går i toget, eller fordi jeg støtter FRI(initiativtager til Pride) i alt de står for.
Jeg går i Pride fordi LHBTQere fortsatt blir diskriminer og trakassert i vårt land og ikke våger eller kan leve åpne og autentiske liv. Jeg går i Pride fordi noen fortsatt må skjule seg.
Jeg støtter Pride fordi LHBTQere i enkelte land kan bli satt i fengsel for å ha en kjæreste, leie hverandre på gata eller vise hvem de er.
I Norge har vi heldigvis lover som gir LHBTQere rettigheter og Den norske kirke har anerkjent likekjønnet vigsel.
Den norske kirke har mange gode medarbeidere fra denne gruppen, både som ansatte og kirkefolk. I 2018 nedsatte Kirkerådet et LHBT-utvalg og i etterkant av dette ble det gjort en medarbeiderundersøkelse om hvordan LHBTere erfarer sin arbeidshverdag.
Slik oppsummerte utvalgsleder Arne Grønningseter det da rapporten ble overlevert Kirkerådet: «Flere av hovedfunnene kan oppsummeres i to parallelle fenomener: arbeidsmiljøet vurderes positivt samtidig som det oppleves som svært belastende å tilhøre en gruppe som får livet sitt diskutert kontinuerlig. Under disse funnene er det mange positive fortellinger, men også noen svært problematiske, sier Grønningsæter. Han sier rapporten viser forskjeller mellom ansatte med LHBT-identitet og andre når det gjelder trivsel og tilhørighet til arbeidsplassen.»
Mennesker med LHBT-identitet opplever, både i kirken og ellers, å tilhøre en gruppe som kontinuerlig får sitt liv diskutert, opplever å være en «sak» som andre kan mene noe om, og som kontinuerlig må forsvare sin kjærlighet. Jeg tror det er meget vanskelig å forstå hvordan dette oppleves, hvordan det mest dyrebare blir redusert til i beste fall diskusjonstema, i verste fall trakassering og diskriminering som kan føre så langt at noen tar sitt eget liv.
Jeg ser frem til den dagen mennesker med LHBTQ-identitet kan være trygge, stolte og oppleve likeverdighet på alle plan. Pride er et av virkemidlene for å oppnå dette. Et annet virkemiddel er kursvirksomheten som nå drives i Den norske kirke for å øke kompetansen blant alle ansatte om mennesker med LHBTQ-identitet.
Et godt virkemiddel var at vi fra 2017 har likestilt likekjønnet vigsel i Den norske kirke, at vi har et LHBT-utvalg og at flere og flere av kirkens medlemmer våger å stå frem med hele sin identitet.
Og fortsatt er det nødvendig å skape trygge rom, heve røsten mot trakassering og feire kjærlighet og likestilling.
God Pride.
Biskop Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, Sør-Hålogaland bispedømme