Det betyr at mange av de spørsmålene som avgjøres i politiske fora eller i næringslivets styrerom faktisk er av en slik art at de kan kommenteres ut fra etiske perspektiv. Når menneskeverdet står på spill, når utsikten til kortsiktige økonomiske gevinster ødelegger naturen og fremtidig ressursgrunnlag, når fattige fordrives fra sine bosteder, når mennesker må flykte fra sine landsbyer fordi havet stiger, skulle da kirkens ledere og medlemmer bli pålagt å tie i slike spørsmål?
Kirken er et trosfellesskap og ikke et meningsfellesskap. Derfor skal kirken være forsiktig i å presentere de politiske løsningene på utfordringene. Likevel tenker jeg at kirken med sine ledere og medlemmer har en moralsk og trosmessig plikt til å rope varsku når mennesket settes i andre rekke, og likeverdighetstanken forsvinner.
Selv om jeg er blant dem som ikke ønsker skattelette for sånne som meg ser jeg naturligvis at det ikke er skattenivået i seg selv som sikrer en god og rettferdig fordeling av fellesskapsgoder. Men jeg vil fremsnakke det å betale skatt. Tidligere biskop Tor B. Jørgensen sa i et foredrag for noen år siden: «Velferdsstaten må vi snakke fram og skatt må vi tale om som et selvsagt bidrag til fellesskapet fordi skatteinntektene blant annet er med på å gi de i ytterkanten av samfunnet en grunnleggende trygghet og verdighet ... ». Han møtte sterk kritikk for dette.
Hele foredraget hans handlet om markedskrefter og de nye store forskjellene. Jeg synes det er et interessant spørsmål om de frie markedskreftene er gode? Eller sagt med bibelske termer: Skal vi blindt følge Mammon, eller skal vi stille kritiske spørsmål til Mammon og dens tjenere?
Evangeliefortellingene om Jesus gir oss et forbilde tenker jeg. Et forbilde på det å stå på de svakeste sin side. Et forbilde på det å rope ut når urett begås, når mennesker utestenges/misbrukes/utnyttes, når pengene/mammon går foran alt, når vi lukker øynene for den åpenbare urett som begås. Jeg vil være en del av en slik kirke som tør å rope og som våger å tie. Med det mener jeg en kirke som tør å tale mot makta når det er nødvendig og som våger å motstå fristelsen til å presentere de konkrete politiske virkemidlene.
Det er mange store spørsmål som utfordrer oss som menneskehet og nasjon i dag. Det gjelder spørsmål om miljø, spørsmålet om markedskreftene er bare gode, fattigdomsspørsmålene, gen- og bioteknologi, klimarettferdighet, seksualisering av og i det offentlige rom, innvandrings- og integreringsspørsmål, …
Det er mange store spørsmål og det er mange små spørsmål som utfordrer vår etiske refleksjonsevne. Så kan man mene det man vil om kirke og tro og religiøsitet i det hele, men etikk og tro henger altså tett sammen. Og da har jeg ikke sagt at man må være religiøs for å reflektere over etiske problemstillinger.
Olav Rune Ertzeid
prost i Indre Helgeland