Apropos forsiktig, så er vi pent nødt til det dersom vi skal berge verdighet, lårhalser og håndledd. Det er glatt ute. Det er lett å trå feil.
Det er lett å miste fokus på hvor foten settes ned og da er veien ned til underlaget kort – for voksne kropper også. Det er lett å skli og falle når fokus blir flyttet fra vesentlig til mindre vesentlig.
Det er akkurat slik det er med resten av livet også. Når fokuset flytter er det lett å trå feil.
På den slitne stammen av et gammelt år kommer det ofte et nyttårsskudd som kalles nyttårsforsetter. Jeg synes fortsatt det er litt rart med sånne forsetter som ikke fortsetter. De drar ofte med seg en aktivitetsendring noen få uker så er det tilbake til det gamle igjen.
Så blir man kanskje litt skuffet over egen innsats når man oppdager at det gamle årets alminnelige liv har tatt en igjen. Det nye året blir ganske raskt ganske likt det gamle året!
Tiden vår er full av forventninger til oss. Slanke, spreke, flinke, rike, glade, bereiste, store omgangskretser og så skal vi alltid være ugamle. Vi blir ikke unge igjen ettersom årene går, men årene skal skjules med kremer, klær, hårfarging og så bortetter (som det heter på nynorsk).
Vi skal se ugamle ut!
Vi skal gi inntrykk av å mestre alt.
Vi skal lykkes!
Det er slitsomt å være ugammel.
Dere som er unge og dere som lever av og midt i reklamelivet skulle kjent hvor tungt det er å være ugammel.
Siden jeg er av de som ikke er så langt unna pensjoneringsalder, kan jeg vel få lov til å si noe om alminnelighet – altså om det å være vanlig. Ja, om hva det er å være vanlig.
Jeg tenker at det såkalte Nye Året egentlig er veldig likt en kopi av Det Gamle Året. Og det er godt nok!
Naturligvis kan jeg antagelig bevege meg litt mer og spise litt sunnere, men ofte holde det med litt. Det trenger ikke å være et nyttårsforsett en gang. Jeg trenger ikke å bli så veldig sprek, så veldig slank og lekker.
Så lenge jeg ikke lekker for mye så er det bra!
Jeg tror jo virkelig at de fleste av oss liker hverdager ganske godt. Og kanskje til og med bedre enn festdager. Det er på festdagene vi liksom stiller oss ut. På hverdagene kan vi være oss selv på en hverdagslig måte.
Vi trenger ikke å se så ugamle ut. Vi kan til og med se utgamle ut og bli godt likt av partner, barn, barnebarn, oldebarn, naboer og oss selv. Vi kan spise tørre brødskiver med et stykke ost på og være fornøyd med livet.
Vi kan gå en liten tur med brodder på skoene i nabolaget og tenke at det var litt av ei treningsøkt (mens vi smiler litt overbærende av de som pumper jern, løper så svetten siler og som tror at det er livets høydepunkt).
Vi kan se på havet, på fjellene, på nordlyset, på bilder fra tidligere tider og tenke at dette er viktigere enn å reise så langt. Og tenk – det koster ingen ting å glede seg over en fin utsikt fra der man bor.
Jeg tror jeg kan si at jeg elsker hverdager og jeg aksepterer uten særlig motstand at livserfaringer tegnes inn i huden min i form av rynker og hengehud.
Olav Rune Ertzeid
Prost i Nord-Helgeland
(Kronikken har stått på trykk i Helgelands blad)