«Ja, han er sannelig oppstanden!». Slik lyder den tradisjonelle hilsen på påskedag. En noe uvanlig formulering ble ytret av biskop Meliton i hans kjente påskepreken mot slutten av 100-tallet. Etter å ha talt gjennom hele natten ropte han ut: «Jeg er deres oppstandelse!»
Det er noe uklart for ettertiden hvorvidt dette var en skrivefeil, om han hadde begynt å bable eller om det han sa hadde en dypere mening. For å se på muligheten for en slik dypere mening, skal vi dykke ned i påskedagens budskap.
Vi feirer påskedag fordi graven er tom. Jesus vant over døden. Vi feirer ikke påskedag for å minnes den tomme graven, men fordi denne seieren fremdeles synger i alt levende.
Fana kirke kan minne oss på det samme. Den har stått der i århundrer, i gode tider og gjennom krig og sykdom. Den har brent og blitt bygget opp igjen, men ikke helt på samme måte som tidligere. Fana kirke minner oss slik om at livet ikke bare går videre, men at vi står opp til nytt liv.
Det nye livet kan beskrives som en vandring mot Guds rike. Jesus beskriver ikke Guds rike som et sted du kan finne der eller der. Nei, han sier det er skjult til stede midt iblant oss. Problemet er at man ikke ser det.
Vi kan gå krumbøyd gjennom livet og ikke se verden for annet enn elendighet og problemer. Kanskje er det knuste drømmer som gjør at man ikke ser et liv som er verdt å leve. Kan hende er problemene så store at man ikke ser noen løsning. Eller pandemien tvinger oss så langt ned at vi ikke ser hvordan vi noen gang kan komme tilbake til det normale.
Kanskje skal vi ikke tilbake til det normale. Det normale er noe som har vært. Det nye livet handler om det som skal bli, men som enda ikke er. Problemet med det som skal bli, er at vi ikke kan se det.
Jesus sier: «Følg meg!». Gå inn i mørket. Lev i håpet om at en dag vil lyset seire over mørket. På denne vandringen går vi ikke alene. Vi vandrer sammen med Han som brøt dødens lenker. Den tomme graven roper ut et håp til alle som vandrer i mørket.
Hvis man tenker slik om oppstandelsen, kan Meliton sitt utrop gi mening. Etter at oldkirkens biskop hadde fulgt Jesus gjennom fastetidens selvransakelse og inn i dødens mørke, stod også Meliton opp til et nytt liv. Ikke det samme som han hadde tidligere. Han stod opp til ett nytt liv som han enda ikke visste fantes før han stod der og prekte. Jesu død og liv ble hans død og liv, selv om det er litt i overkant av Melinton å trå helt inn i Jesu sted og si at han var alles oppstandelse. Men en slik åpenbaring kan få enhver til å snakke over seg!
Oppstandelsen feirer vi hver påskedag. Vårt kall er å bevege oss vekk fra det som er dødt og gå mot livet. Graven er tom! Jeg håper alle en dag kan kjenne et snev av Meliton sin frimodighet og si: Jeg er oppstanden.