Palmesøndag har jeg lenge tenkt på som en festdag. Dagen der Jesus rir inn i Jerusalem på et esel, og folkene strør palmegrener for hans føtter, og legger kappene sine ned så han ikke skal trø på bakken. Syngende: Hosianna Davids sønn! Jeg har av en eller annen grunn alltid sett for meg at denne dagen må ha vært som da kong Olav besøkte Bergen da jeg var barn. Jeg glemmer aldri alle barna lags veien med norske flagg og vi ropte «Hurra for kongen». Jeg ser kong Olav for meg, smilende, vinkende.
Etterhvert som jeg ble eldre har jeg stilt meg selv spørsmålet «Hvordan var denne søndagen egentlig?» Søndagen der Jesus rir inn i Jerusalem. I min søken etter svar er billedkunsten god å søke i. Utallige malerier er laget av Jesu inntog i Jerusalem. Og i de fleste bildene jeg har sett opplever jeg en tvetydighet i ansiktet hans. Han sitter alltid med rak rygg, litt nedsunkne skuldre, og et ydmykt ansikt. Men ansiktet bærer også i seg en tristhet, eller kanskje det er frykt, jeg vet ikke, men det er ikke et ansikt som minner om kong Olav sitt den dagen jeg så ham som barn. Det er et mer alvor i Jesu ansikt.
Alvoret er så til de grader berettiget. Jesus rir inn i lidelse og død. Han vet hva som venter etter denne dagen med hyllest og glede.
I år møter jeg palmesøndag med noe av det alvoret jeg ser i Jesu ansikt. Festdagen, hyllesten med palmeblader og kapper på bakken har fått en ny dimensjon. Vi møtes ikke i kirken til fellesskap og glede, vi sitter alene hjemme, verden er annerledes og påskeuken som ligger foran meg ulik alt annet jeg har opplevd. Hva bringer påsken 2020? Fortellingene om Jesus bærer i seg sannheter som kaster lys og gir mening i våre liv også i dag.
I Bibelteksten denne søndagen sier Jesus selv, etter han er hyllet, at hvetekornet som legges i jorden må dø. Hvis det ikke dør blir det bare med det ene kornet, men hvis det dør vil det bære frukt og gi liv. Ordene hans foregriper påsken og fortellingen. Men akkurat som hans liv må gjennom døden, beveger verden slik vi kjenner den seg mot en slags død, en endring fra verden slik vi kjenner den. Verden har i løpet av få uker endret seg for veldig mange mennesker. Men slik endrer verden seg hele tiden for veldig mange mennesker, alle som opplever store livsomveltninger opplever at verden endrer seg. Det er bare så sjeldent vi opplever det så kollektivt som nå. Men vår tro, med palmegrener i hendene og kapper under føttene er at hvetekornet som dør i jorden gir nytt liv. I dag rir Jesus inn i Jerusalem, til hyllest og glede men med alvor i blikket og en tung bør på sine skuldre. I dag møter fortellingen oss med løfter om håp i møte med livets alvor og børen vi bærer.
Mitt møte med kong Olav som barn har gitt meg en barnslig tro på kongen som en glad og bekymringsløs bestefaraktig figur som går fra hyllest til hyllest. Med dette bildet har jeg lenge nærmet meg palmesøndag som en festdag. Men mitt voksne blikk på bildene av Jesus lar meg se en mer nyansert og dyptgripende dag. En dag som er det første steget inn i det ukjente men likevel kjente som ligger foran Jesus, foran oss.
Palmesøndag er en festdag. Men palmesøndag er også en dag fylt av livets dypeste alvor. I dag møtes vi ikke i våre fellesskap i kirkene eller andre steder. Men vi møtes der vi er, av fortellingene om alvor i gleden og håp i alvoret. Hva påsken 2020 bringer vet vi ikke. Men jeg tror at fortellingen om Jesus møter oss alle der vi er, i fest og i alvor. God palmesøndag!